Konkurranse hos Bokdykk.no

Bokdykk.no er en kulturbokhandel på nett. De har nå en konkurransen hvor du kan vinne en bokpakke. Konkurransen går ut på at du kan skrive omtale på din favorittbok. Skriv minst tre setninger om en bok du liker, ranger den fra 1 til 5 og send den til terje@bokdykk.no. Dette gjøres innen 12. november. Merk eposten med forfatteren og tittel. Jo flere bokomtaler du sender, jo større er din vinnersjanse!

Talent for lykke av Ari Behn

Ari Behn
Talent for lykke
Kolon Forlag, 2011.
Fortellinger

Etter et par år hos Gyldendal er Ari Behn tilbake hos Kolon Forlag. Det var her han startet sin litterære karriere på slutten av nittitallet. Har denne tilbakekomsten vært fruktbar? La meg gi deg et tilbakeblikk på Behns litterære karriere.

Talent for å skrive
Mitt første møte med Behn som forfatter var tekster i Nye linjer 1997 ved Kolon Forlag. I disse tekstene ante jeg at denne mannen hadde noe for seg som forfatter. Tekstene var seriøse og gjennomarbeidet. Siden den gang har han fem litterære utgivelser. I tillegg kommer boken Hjerte til hjerte med sin kone. Våren 2011 debuterte han som dramatiker ved Rogaland Teater med skuespillet "Treningstimen".

Det er ikke alle forunt å selge godt av sin debutbok, slik som Ari Behn gjorde med Trist som faen. La meg minne dere på at denne boka kom før han giftet seg royalt, så boka stod på egne be(h)n. Det er sjeldent at en debut som er en samling med fortellinger har slik suksess. Trist som faen er en godkjent debut. Han skrev seg inn i rekken av norske dirty realism forfattere som blant annet Kyrre Andreassen og Jonny Halberg. Trist som faen ble året etter gitt ut som lydbok. Det er Ari Behn selv som leser. Lydbokversjonen er faktisk bedre enn selve boka. Behn egner seg meget godt som oppleser og gir tekstene en ny dimensjon.

I 2003 kom reise -og dannelsesromanen Bakgård. Bakgård ble noe slapp, syns jeg. Den inneholder flaue dialoger som minner meg om umodne tenåringsskriblerier man sendte til hverandre på ungdomsskolen. Men den er fin å ha med seg i lesning av blant annet Gérard de Nerval, Axel Jensen, William S. Burroughs og Paul Bowles. Jeg kan tenke meg at for unge lesere som ikke kjenner dette litterære, etnografiske landskapet, så kan Bakgård være en god guide inn i et ukjent terreng.

I 2006 kom romanen Entusiasme og raseri på Gyldendal. I Entusiasme og raseri tar han oss med til Las Vegas. Her er det flere velkskrevne passasjer. Den er til tider svært underholdende. Jeg anbefaler å høre den som lydbok. Boken er lest av Trond Espen Seim (et meget godt valg).

I 2009 kom romanen Vivian Seving etc. Jeg velger å si det sånn om denne utgivelsen: Her må man ha slurvet fra redaktørhold. Den skulle helt klart vært igjennom flere runder før den ble gitt ut. Intensjonen er god. Men resultatet er dessverre ikke godt nok. Til bokens fordel er den kort. Det var bortkastet tid på å gi den ut som lydbok da teksten ikke holdt helt mål. Men allikevel ble produktet bra. Skuespilleren Anne Ryg skal ha all ære for å redde denne teksten, og gjør lydboken levende. Det sier litt om formatet til Anne Ryg som oppleser.

Alt blir som før?
Ari Behn har helt klart et littært talent. Kommer det fram i Talent for lykke, Behns nye bok?

Talent for lykke har solgt ut sitt første opplag. Det er hyggelig for kortprosaen som sjanger. Det kler ham bedre å skrive kortere tekster. Hans tidligere romanprosjekt har falt sammen på grunn av mangel på evnen å holde tekstene levende lenger enn kortere passasjer. Dette er en litterær trend innen norsk samtidslitteratur. Jeg undrer meg av og til på om dagens forfattere i Norge har en agenda utenom det å forsøke seg på en underholdende historie. Det blir oftest med forsøket. Dette gjelder også Ari Behn.

Dessverre er det få av fortellingene fra Talent for lykke som virker heltstøpte og ferdige. Jeg sitter igjen med følelsen at noen av tekstene kan ha vært kladder fra utgivelsen av Trist som faen. Disse forblir kladder. Andre er kortere repriser fra Afrika, Las Vegas og småsteder i Norge. Alt blir nesten som tidligere. Men Talent for lykke har verken stemningen eller den litterære nerven som Trist som faen hadde i seg. Teksten i Talent for lykke virker mer kalkulert enn de til tider lekne tekstene som han debuterte med. Hadde Talent for lykke vært en debutsamling, så hadde jeg sagt at dette er noe som forfatteren kan bygge på videre i sitt forfatterskap. Når det nå er snakk om en bok nummer fem så håper jeg for Ari Behn sin del at han klarer å heve seg flere hakk til neste gang. Såpass kan man forvente seg av en forholdsvis etablert forfatter. Dette blir en etappebok som man fort glemmer. Man har lest dette før. Boken er helt på det jevne.

Kan jeg ta så feil?
Talent for lykke har fått gode kritikker. En forfatterkollega har gitt ham en sekser i VG. Fedrelandsvennen, Tønsberg Blad og Bergensavisen har gitt ham en femmer. Dagbladet roser ham i sky. Jeg stiller meg noe skeptisk til deres blendende kritikk og anbefaler dem til å ta en kikk på annen kortprosa som blir utgitt i Norge. Denne korprosafloraen er svært rik. Blant annet kan de ta en titt på disse artiklene hvor jeg roser og riser norske bidrag til norsk prosaflora: Anleggsprosa av Tina Åmodt, Debutantkveldoversikt, Lesestatus2010, Synsesjølmeldinga2009. Kan jeg ta så feil?

Inntil videre setter jeg punktum for denne artikkelen og ser fram til mer litteratur fra Ari Behn. Om det er tilbakekomsten til Kolon som har gjort at tekstene til Ari Behn er strammet inn, vet ikke jeg. Men jeg gleder meg til neste utgivelse i håp om at hans talent endelig skal bli forløst. Du kan lese utdrag fra boken på hjemmesiden til Kolon Forlag. I likhet med Trist som faen er det Ari Behn selv som leser boken i lydbokversjonen. Kanskje det kan være noe? Jeg gleder meg til å lytte for å se om tekstene får en ny dimensjon i lydbokversjon.

Omslagsbildet av Talent for lykke er hentet fra Kolon forlag.

Parken av Natalie Normann og Anan Singh

Anan Singh og Natalie Normann
Parken
Aschehoug Forlag, 2011.
Barne og ungdomsbok.


Natalie Normann er forfatter, oversetter og bokblogger. Hun har blant annet oversatt bøker av Cecilia Samartin og Joy Fielding. Som forfatter står hun bak pseudonymet Hanna Sandvik. Anan Singh er også forfatter og har sammen med Natalie Normann en blogg.

Sammen har de skrevet krim og spenning, der i blant bøkene I svastikaens skygge (1995) Under den hvite bro (1996) og Englefisken (2001). De har også skrevet fire barne- og ungdomsbøker sammen. Den første utgivelsen var En faktahest om å skrive historier (2007). Etter dette har de skrevet spenningsbøkene Loftet (2008) og Byttingen (2009). Den nyeste boken fra tospannet er Parken. Barnebøkene har de gitt ut under Aschehoug sin Lesehestserie. Nyter denne teksten godt av å være med i denne merkevaren?

Lykkeamuletten

Parken handler om Amanda. Vi møter henne en dag hun er på vei hjem fra barneskolen. I hælene har hun fire jenter fra klassen som vil alt annet enn å leke gjemsel med henne. Hun gjemmer seg i buskene i en park nær hjemmet sitt. Fra sitt gjemmested ser hun at jentene har blitt skremt av noe. Men hva det er vet hun ikke. I hånden holder hun en lykkeamulett hun fikk av sin barnepike i India. Hun skynder seg raskt hjem til sin mormor som hun bor sammen med. Hennes foreldre har blitt utsatt for et jordskjelv i India. De er savnet.

Mormoren synes at Amanda oppfører seg så rart at hun velger å henvise henne til en barnepsykolog. Flere underlige ting skjer. Tingene som skjer krinser Amanda og lykkeamuletten. Det skal vise seg at lykkeamuletten ikke bare fører med seg lykke.

Hver gang fortellingen får opp tempoet så er dette god og spennende lesning. Men spenningsnivået legges nærmest dødt for så måtte bygges opp igjen. Disse mellompartiene kveler en ellers god spenningsbok. Teksten er for kort for slike kompositoriske berg-og-dal-baner. Tekstens lengde kan kanskje skyldes at det er en lesehest?

Temmer den svarte lesehesten leselysten?

I en så liten bok skjer det litt for mye. Forfatterparet presser mye info og handling i en svært kort tekst. Det er synd å se at et godt plott ikke kommer til sin rett ved at boken sin komposisjon blir begrenset av det kommersielle formatet til Lesehesten. Lesehesten skal få barn i ulike aldre til å lese mer. Barna får en smakebit på litteraturen, men jeg undres om ikke de gjør barna en bjørnetjeneste med å lage noen av fortellingene for korte. Denne teksten hadde fortjent å bli opphøyd til en spenningsroman for barn i aldersgruppen 10 til 12 år. Jeg ser fram til å lese mer spenningslitteratur for barn fra Normann og Singh. Dette i et større format.

Omslagsbildet av Parken som Marius Renberg har illustrert, er hentet fra Aschehoug Forlag.

Korea - noveller om kjærleik av Lars Mæhle

Lars Mæhle
Korea - noveller om kjærleik
Det norske Samlaget
2011

Lars Mæhle debuterte i 2002 med ungdomsromanen Keeper'n til Tunisa. Den ble filmatisert under tittelen Keeper'n til Liverpool. Filmen har høstet gode kritikker og har blitt prisbelønt. Han har mottatt flere priser for sine bøker. Blant annet er han beæret med U-prisen og Fabelprisen for fantasyromanen Landet under isen. Mer om Lars Mæhle finner du på hans forfatterside hos Det norske Samlaget.

Lars Mæhle er fra Sunndalsøra. Han har tatt med seg kjærligheten til sin hjembygd i sin nyeste bok Korea - noveller om kjærleik.

Omslaget er rødt som kjærligheten. Rødt som blodet. Rødt som begjær. Den røde lyspæra ligner et rødt hjerte. Den symboliserer også noe faretruende og spennende. Tittelnovellen "Korea" handler om den ikke-navngitte hovedpersonen som er forelsket. Novellen "Pandemi" har en bibelsk undertone med syv dager og to brødre. "Kjærasten" viser at ting er ikke som det ser ut til å være. "Steinen" skiller og foreviger et par. "Hunden" gjør at to nære mennesker kommer nærmere hverandre igjen. "Gjestane" handler om å ha besøk av noen man ikke kjenner. "Vinden" forteller oss en historie om en litt annerledes kveld i bygda.

Naturkreftene spiller en stor rolle i de ulike fortellingene. Tåke, steinras, flom og i den siste fortellingen er det vinden som er den allvitende fortelleren. Den samler opp novelletrådene til en historisk storm.

Forlaget har valgt å kalle de syv fortellingene for noveller. Om dette er et rett valg kan man diskutere. Boken er en samling av korte og lange fortellinger. Etter å ha lest boken fra perm til perm får man et inntrykk av å lest en roman. Jeg valgte først å lese boken fra perm til perm. Hvor jeg lot siste fortelling ligge på vent i en ukes tid. Slik sett fikk fortellingene modnet seg. De satt fremdeles i meg da jeg begynte på den siste fortellingen. Etter å ha lest den siste fortellingen, leste jeg de andre om igjen i hulter og bulter.

Lars Mæhle har valgt et snedig fortellergrep som styrker boken. Det er et bra driv i fortellingene. Historiene griper i hverandre og ingen i boken unngår å bli berørt på godt og vondt. Fortellerstilen er nærmest filmatisk. Historiene følger ikke hverandre kronologisk, men de er fortalt i rett rekkefølge.

Lars Mæhle er en talentfull forfatter som har skrevet en velkomponert novellesamling eller kortroman for yngre lesere. Målgruppen er ungdom eller voksne som liker spenning og lettlest litteratur. Jeg ser fram til å se hans forfatterskap heve seg i forhold til voksen skjønnlitteratur. I mellomtiden skal jeg se nærmere på Landet under isen. Et spørsmål til forlaget: når kommer den som lydbok eller hørespill? Eller som film?


Omslagsbildet er hentet fra Det norske Samlaget.

Gjesteblogger Peder Knutsen Samdal om Africa United

Africa United – How Football Explains Africa av Steve Bloomfield

Å forklare politikk og samfunn igjennom fotball er intet nytt fenomen. Mest kjent er Franklin Foers, How Soccer Explains the World, der han kobler politiske temaer med fotballklubber, som for eksempel Glasgow Celtic og Glasgow Rangers med sekterisme. Konflikten mellom katolikkene og protestantene er velkjent, men noe man kanskje ikke er klar over, er hvordan fotballklubbene er avhengige av denne sekterisme for å være så store klubber som de faktisk er. Rivaliseringen er en gullgruve for markedsavdelingene i begge leire, noe som ble understreket da Celtic prøvde å overtale Rangers til å spille treningskamper mot dem i Boston og New York i sommer, byer som mange irer har utvandret til. I Norge brukte Aslak Nore nylig oppskriften fotball – politikk da han i et innlegg i VG kritiserte Danmark for dårlig integrering av innvandrerne ved å peke på hvor få spillere med innvandrerbakgrunn som er å finne på de aldersbestemte landslagene i Danmark.

Hvordan funker det å forklare verden igjennom fotball? Hvor stort er utbyttet? Hvordan bør forholdet mellom fotball og verden være? Disse spørsmålene kan diskuteres lenge og vel, men for min del, slår jeg fast at for oss fotballentusiaster er dette en effektiv måte å lære om verdens mekanismer på. For selv om man ikke er villig til å lese en debattbok på 800 sider om krigen i Sudan, betyr det ikke at man er uinteressert. Man kan for eksempel lese et oppklarende og nærgående kapittel på 26 sider i Steve Bloomfields Africa United – How Football Explains Africa. Bloomfield er en engelsk journalist som i flere år har arbeidet som afrika-korrespondent, en jobb som har ført ham til land som Somalia, DR Kongo, Rwanda, Elfenbenskysten, Zimbawe og Sierra Leone. Africa United er hans første bok. Under VM oppdaterer han jevnlig hjemmesiden sin.

Utvelgelsesprosess

Når store idrettskonkurranser arrangeres, liker jeg å kombinere tv-tittingen med lesing om landet og kontinentet der begivenhetene finner sted. Under OL i Kina leste jeg en reiseskildring av Torbjørn Færøvik, med stort utbytte. Nå var altså turen kommet til fotball-VM i Sør-Afrika. Uten tvil den største happeningen i verden. Hva skulle jeg så fylle timene mellom kampene med? Selvbiografien til Nelson Mandela, Veien til frihet, ble lenge vurdert, men veid og funnet for tung. Sorry Mandela, livet ditt forsvarer helt sikkert 900 tettskrevne sider, men det blir for mye for min del. Neste kandidat var Dead Aid av Dambisa Moyo, en debattbok om bistand til Afrika og hvordan dette, ifølge Moyo, skaper flere problemer enn det løser. Denne boken begynte jeg på, men jeg merket raskt at det var noe som ikke stemte, jeg lærte for lite om Afrika, samtidig som boken gav meg assosiasjoner til Blindern-lesning. Da – som et overraskende skudd fra midtbanen – dukket Africa United opp i en bokhandel på Oslo beste vestkant. Jeg trengte bare å skumme igjennom prologen for å forstå at dette sommerens VM-lesning:

Bloomfield blir arrestert i Sudan og situasjonen ser kritisk ut, soldatene prater lite engelsk, det eneste ordet Bloomfield forstår er problem, hvorpå han svarer no problem. Timene går, en ny soldat med høyere rang og større ordforråd dukker opp. Problem, sier soldaten. Problem. French. Soldaten peker på Bloomfield, som peker på seg selv og roper at han er britisk. Soldater lyser opp. Beckham, friend of mine, sier han. Beckham, friend of mine, svarer Bloomfield og blir umiddelbart løslatt. Prologen viser fotballens makt og påvirkning. Og her våger jeg meg med en påstand: Afrika er det mest fotballgale kontinentet i verden. Derfor er det meget velegnet med en bok som forklarer kontinentet igjennom fotball.

Fotball og politikk i Elfenbenskysten

Av de afrikanske landene som deltar, regnes Elfenbenskysten, sammen med Ghana, som nasjonen med størst potensial. Uheldigvis for Drogba og co har de havnet i dødens gruppe sammen med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Kommer Elfenbenskysten seg igjennom gruppespillet, må de regnes som en seriøs kandidat til å vinne hele cupen. Elfenbenskysten er et land som har dratt nytte av fotballen når landet skulle sammensveises etter en borgerkrig mellom det kristne sør og muslimske nord. I et intervju med Bloomfield, uttaler Manchester Citys stopper, Kolo Touré seg om dette:

In our national team you have players coming from all different parts of the country. We played together and qualified for the World Cup. That showed all the people in the country how important it is to work together. We would not have qualifies if we had players just from one part of the country. We showed how important it is to be united.

Utsagnet viser hvor stor symbolkraft fotballen har. For å befeste freden og samholdet, tok Drogba til orde for at landslaget skulle spille en VM-kvalifiseringskamp mot Madagaskar i Bouaké, en storby i den nordlige delen av landet. Kampen ble en stor suksess, ikke bare vant Elfenbenskysten 5-0 og Drogba scoret, tusenvis reiste fra sør for å kombinere kampen med familie- og vennegjenforeninger, og bidro dermed til å bringe landet tettere sammen.

Tommel opp

Raskt oppsummert, Steve Bloomfield har skrevet en lett og ledig reportasjebok om Afrika. Beskrivelsene av de politiske situasjonene er presise, passasjene om fotball viser at Bloomfield vet hva han skriver om. Til sammen blir dette en rik bok, som ikke glemmer å vise Afrika fra sine beste sider. Når Bloomfield besøker det krigsherjede Somalia blir han slått ut av hvor vakker kyststripen er. Omviseren, en returnert flyktning med et lenger opphold i Finland bak seg, overtaler Bloomfield til å bli med på hans planer om å åpne en restaurant med sjømat på menyen når krigen en dag tar slutt. Enn så lenge er stranden den eneste trygge plassen barna i Mogadishu kan spille fotball.

Av Peder Knutsen Samdal

Smussomslaget av Africa United er hentet fra hjemmesiden til Africa United.

Møt Don Fridtjof

Don Fridtjof av Anne Bache Wiig (tekst) og Lisa Aisato N'jie Solberg (illustrasjoner), Cappelen Damm (2010).

Anne Bache Wiig er skuespiller, forfatter og oppleser. Som skuespiller har hun vært tilknyttet flere teaterhus. Hun har medvirket i flere teveserier og kinofilmer. Hun debuterte som forfatter i 2003 med romanen Det aller fineste. I 2005 kom romanen Sommernattsdrømmen. Den har hun også lest inn som lydbok. Hennes seneste roman er Lasses hus fra 2009.

Lisa Aisato N'jie Solberg er illustratør og forfatter. Hun debuterte med to bøker i 2008. Den ene er barnebilledboken Mine to oldremødre. Sjekk ut hennes hjemmeside.

I år har de slått seg sammen og skrevet barneboken Don Fridtjof - gatas store skrekk. Og man kan vel vente seg stor litteratur av to kritikerroste multikunstnere? Står resultatet til forventningene? Ja og så til de grader!!! Jeg må virkelig holde meg i tøylene for ikke gå amok med utropstegnene.

Anne Bache Wiig har latt seg inspirere av Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen (1861). I likhet med Terje Vigen, går katten Don Fridtjof gjennom store prøvelser før han finner fred med seg selv og de rundt seg. Det har blitt en bok med svart humor for store og små. Tegningene er detaljerte og språket har en utsøkt musikalitet. Teksten og illustrasjonene spiller sammen. Dette hadde blitt en flott animasjonsmusikal!

På bildet ovenfor ser vi Don Fridtjof i herlig positur. Diktene blir fremstilt som notislapper, plakater og vimpler hengende rundt i byen. Teksten på denne banneren er som følger:

Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

Don Fridtjof er vitterlig ingen pusekatt. Han er lat og feit som Pusur, og like kul som Snoop Doggy Dog. Min favorittseanse i boka er når Don Fridtjof opplever sitt verste mareritt: Han blir sittende fast i et tre. Han innser at selv om han er tøff, klarer han seg ikke på egen hånd. Her snakker vi om det mørke hos Henrik Ibsen, Knut Hamsun, Shakespeare, Cervantes, Dantes Inferno og August Strindberg for barn.

Don Fridtjof er allerede en klassiker!

Henrik Ibsens Terje Vigen kan leses i sin helhet på norsk og engelsk på terjevigen.com

Omslagsbildet av Don Fridtjof - gatas store skrekk er hentet fra Cappelen Damm.
Bildet fra boken er hentet fra Asiato.no

Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde

Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde, Det norske Samlaget, 2009.

Snart er det duket for årets Sproingprisutdeling - nærmere bestemt lørdag 29 mai. Etter å ha lest en god bunke norske tegneserier som kom ut i fjor, skjønner jeg at juryen har en vanskelig jobb med å plukke ut en vinner. I år er nemlig seriene som er nominerte innenfor kategorien "Beste norske tegneserie" svært gode. Min favoritt er Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde.

Øystein Runde har tidligere gitt ut helte/monster-albumet De fire store: Når de døde våkner. Her møter vi Axel Kielland, Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnsson og Henrik Ibsen i en helt annen strek enn vi er vant med. Han ble nominert til Sproingprisen for denne tegneserien også. Ellers er han mest kjent for å ha tegnet seriene som Kristopher Schau skrev manus til: Margarin.

Med Soga om Olav Sleggja har Herr Runde igjen skrevet noe som man ikke har sett tidligere i norsk tegneserieverden. Runde har begitt seg inn i sagaverdenen, og Olav Sleggja er en av de tøffeste typene jeg har møtt. Han er en trell som blir fredløs og krever blodhevn. Er det noen som skal lage tegneserieversjoner av den reelle sagalitteraturen, så må det vel være Øystein Runde. Egil Skallagrimsson og Gunnlaug Ormstunge ville ha fått en ny fanskare dersom han hadde tegnet versjon av disse sagene også. Det er mye av nettopp Egil Skallagrimsson og de andre sagaheltene i Øystein Runde sin figur Olav Sleggja. Øystein Runde har klart på et mesterlig vis å skildre en eventyrlig historie lagt til vikingtiden. Man skjønner etter å ha lest boka hvor godt omslaget på boka er.

Midt i den råeste kamphandlinga serverer Runde elegant en illustrasjon av Tor Jonssons dikt "Song til en ein orm". Den norske forfatteren og journalisten Tor Jonsson (1916-1951) skrev dette diktet kort tid før han tok sitt eget liv. (I år er forøvrig Tor Jonssons Dikt i samling for første gang ute i pocket.)

Song til ein orm
Ver ikkje redd meg, orm.
Du som er hata av alle,
er heilag for meg.
Røm ikkje unna meg, orm,
for eg er ikkje eit menneske –
eg vil ikkje knuse ditt hovud.
Sola er di, orm.
Ringe deg saman i fred.
Skuggen min skal ikkje skræme deg,
for no er eg komen til grenselandet,
der minste ormen er meir enn eg.
Stuper eg her ein stad,
kryp då inn i min lekam,
så åndene attanfor alt kan høyre
at endeleg bankar eit levande hjarte
innanfor brynja eg ber –

Diktet kan du se i Runde sin versjon på hjemmesiden til Nynorsksenteret.

Soga om Olav Sleggja er en rå, actionfylt historie som fortjener mange lesere, både de som er interessert i god litteratur eller de som vil lese en knakende god tegneserie i steden for å se en actionfylt film. Denne boka dekker begge behov. Se utdrag fra boka på hjemmesiden til Det norske Samlaget.

Mer om Tor Jonsson finner du blant annet på Store norske leksikon (snl.no)

Omslagsbildet av Soga om Olav Sleggja er hentet fra Det norske Samlaget.
Omslagsbildet av Dikt i samling er hentet fra Det norske Samlaget.

Blodrik og Blodfabrikken av Kari Stai

Blodrik og Blodfabrikken, Kari Stai, Det norske Samlaget, 2010.

Boken handler om Blodrik som arbeider på Blodfabrikken. Han er som navnet tilsier; blodrik. Hans gode venn og kollega Myggen, suger blodet ut av ham og sender det videre til et blodkar. Av blodet lager de chiliketsjup, neglelakk, julepynt og jukseblod. En dag får den trivelige blodkjempen et oppdrag som setter ham på en liten blodprøve. Vanda savner hunden sin og byen hun bor er trist og grå. Boka er rik på ordspill. Den er skrevet med hjertevarme og humor:

Etterpå sit dei og ser på hjartehimmelen og et blodappelsin.
Skyene ser ut som lastebåtar der dei glir over himmelen med hjarte i.
- Trur du planen klaffar? spør Vanda.
- Vi får vente og sjå, seier Blodrik.
Myggen seier ingenting. Han er sliten og har blodsmak i munnen.

Kari Stai har stått for hele utformingen av boka; design, tekst og bilde. Det har blitt en fin billedbok for store og små. Den er rett og slett godt gjennomført fra start til mål. En enkel og god historie som vil fenge mange lesere. Fargerik.

Billedboken Blodkrik og Blodfabrikken er Kari Stai sin andre bok. I 2008 kom Jakob og Neikob. Hun fikk gode kritikker og Kulturdepartementets debutantpris for den. Hun er ellers en allsidig illustratør. I 2009 illustrerte hun blant annet det litterære tidsskriftet Vinduet. Vinduet 2/2009 hadde nemlig den norske barneboka som tema. Lekkert utført! Sjekk ut hennes hjemmeside:karistai.no

Jeg spår kultstatus og spredning av dette gode budskapet ut over landets grenser. Jeg har blitt blodfan av denne boka!

Blodbanken trenger alltid nytt blod. Verv deg som blodgiver hos en blodbank nær deg! Her finner du mer info om Blodbanken i Oslo.

Omslagsbildet av Blodrik og Blodfabrikken er hentet fra Det norske Samlaget.

Pelé - Min historie

Pelé - Min historie, Cappelen Damm, 2006.


Høsten 2006 kom selvbiografien til Pelé. Her forteller han for første gang om sitt liv både og utenfor banen. Pelé har fortalt sin historie til Orlando Duarte og Alex Bellos, som har ført boken i pennen. Boken har en muntlig stil, og alt i alt er dette blitt en personlig bok om den levende legenden som fyller 70 år den 23. oktober i år. Boken er oversatt av Anne Kirsti Solheim Larsen.

En perle av en fotballbiografi

Pelé, eller Edson Arantes do Nascimento, som han egentlig heter, vokste opp i den lille landsbyen Bauru i innlandet av Brasil. Som liten spilte han barbent med en ball laget av sokker og andre tøystumper. Laget fikk tilnavnet "De skoløse". Her ble hans særegne spillestil dyrket fram. Hans far Dondinho var i sin tid en meget god fotballspiller. Pelé ble oppmuntret til å satse på fotball.

Pelé hadde en fantastisk karriere som strakk seg over drøye 20 år. Pelé var 16 år gammel da han debuterte på Brasils landslag i 1957. Han deltok i fire verdensmesterskap - 1958, 1962, 1966 og 1970. Mange mener at han var god nok til å delta i 1974, men selv mener han noe annet. Han ble verdensmester for Brasil tre ganger. Han spilte 1367 profesjonelle kamper. Han skåret totalt 1282 mål. Han la fotballskoene på hylla noen uker før han fylte 37 år. I denne boken referer han fra de viktigste kampene han har spilt. Kampene er beskrevet på en leken måte og med et bra driv.

Mens han briljerte på banen, har han hatt det mer ustabilt på hjemmebane. Han har giftet seg to ganger og har fått flere barn utenfor ekteskapene. Men det var ikke bare famileforholdene som har vært turbulente. Flere ville ha en bit av gullfoten Pelé. Han er naiv og tillitsfull overfor sine forretningspartnere. Selv sier han: "Jeg var god i fotball, men ikke så god i forretningslivet" (s. 123). Troen på andre mennesker kostet ham dyrt. Men som mange ganger etter en skade, kom han seg opp av gjeldsgjørma.

Boken er spennende lesning og man får innblikk i nye sider ved Pelé. Visste du for eksempel at han har fått sitt eget frimerke? At han spilte en fiktiv rolle i en populær såpeopera? At han spiller i filmen "Escape to Victory" med blant andre Michael Caine, Hallvar Thoresen, Max von Sydow og Sylvester Stallone? At det er blitt laget flere sanger om ham? At han drømmer om å gi ut en plate med de låtene han selv har komponert på gitar? At han var reservekeeper på både klubblaget og landslaget? At landslaget psykolog testet spillerne i VM i 1958 og fant blant annet Pelé infatil og mente at han manglet kampmoral? At George Best var hans motspiller og Franz Beckenbauer var hans medspiller mens han spilte i Cosmos i USA? At han vurderte å delta i 1986? (tidenes VM etter min mening) At Pelé er et kallenavn som har en fascinerende historie? Men hva er så hemmeligheten bak hans suksessrike liv på fotbalbanen? Noen av svarene får du i denne boken om den største fotballspilleren noensinne.

Omslagsbildet er hentet fra Cappelen Damm.

Fodboldøje - En rejse i fodboldens univers

Lasse Højstrup Sørensen, Fodboldøje - En rejse i fodboldens univers, Books on Demand, 2006.

Fotball på godt og vondt.

Freelancejournalisten Lasse Højstrup Sørensen har skrevet en reiseskildring fra fotballens univers. Boka er utgitt på forlaget Books on Demand. Dette forlaget tilbyr utgivelse mot at skribenter betaler for utgivelsen. Overskuddet fra salget av denne boka går til utdannelses- og idrettsorganisasjonen Mathare Youth Sports Association (MYSA) for barn i Nairobi, Kenya.

Hans skildringer stammer fra hans reiser fra fire kontinenter, ti land, i løpet av et år. På reisen oppsøker han ulike fotballmiljø. Dette har resultert i 11 personlige historier. Sørensen viser at følelser ovenfor spillet fotball er like dyptgående på tross av ulike politisk, religiøs, kulturell, nasjonal og sosial tilhørighet.

På hjemmebane

Turen går først til Europa. Han skildrer møtet med tyske fotballanarkister som gir rasisme rødt kort. Han snakker med supportere i engelsk fotball som ikke er fornøyd med hvordan klubbene i deres hjerter blir drevet. Klubben Wimbledon F.C er eksemplet på hvordan pengemakt har ødelagt moderklubben, mens supportere har stablet et nytt lag på beina. I Irland spiller man helst fotball med hendene, eller cricket som det heter blant gentlemen kledd i hvitt. I Nord-Irland skal man helst tilhøre den riktige trosretning, og landslagsledelsen må nøye seg med fotballspillere fra lavere divisjoner i det engelske ligasystemet.

Sambafotball

Sør-Amerika er representert med Peru, Bolivia og Brasil. I Peru er det fotballferie og da blir det tid til å mimre om landets deltagelse i tre verdensmesterskapsturneringer i perioden 1970-1982. I Bolivia har de et stadionanlegg som har beliggenhet i en fryktinngytende høyde over havet. I Brasil er han vitne til brasilianske hooligans i et lokaloppgjør mellom Botafago og Fluminense i Rio de Janeiro. Fluminense har den tidligere storheten Romario på laget.

Østen

Fotballstoppet i Asia er India. De mimrer om den gangen de slo sine koloniherrer i en vennskapskamp i 1911. Slaget stod mellom Mohun Bagan på bare føtter og The East Yorkshire Regimet med harde knotter. I dagens India, i skyggen av cricketspillerne, har fotballspilleren Baicgung Bhutia skapt seg et stort navn som den første utenlandsproffen fra India. Han spilte i perioden1998-2001 for Bury F.C. i England.

Afrika United

Historiene fra Afrika er fascinerende og gripende. Kenya er første stopp. Her besøker Sørensen de fattige slumghettoene i Mathare i utkanten av Nairobi. Han ser en viktig cupkamp for Mathare United Football Club på Nairobis City Stadium. Mahare United og MYSA er en suksesshistorie som levner håp for fremtiden for unge fotballspillere i Kenya.

Reisen og boken avsluttes i Sør-Afrika. Her ser han en vennskapskamp mellom Sør-Afrika og Madagaskar. Det er få hvite på tribunen. Da var det annerledes under Apartheid, noe Sørensen beskriver i sin samtale med Kaj Johansen. Johansen var på 1970-tallet en dansk landslagspiller med proffkarriere i Skottland. På tampen av sin karriere endte han som spiller og senere trener for en klubb i Pretoria i Sør-Afrika. Han var den første treneren som byttet inn en farget spiller i den ellers hvite seriefotballen den gangen.

Fotballreiselitteratur

Lasse Højstrup Sørensen blander politikk, historie, kultur og ikke minst sin forkjærlighet til fotballen. Sørensen er i sitt ess i sitt møte med slummen i Afrika. Boka er ennå ikke gitt ut på norsk, men det er lov å håpe på en norsk utgivelse. I mellomtiden kan du finne bonusmateriale med flere bilder og mer informasjon om boka på Fodboldoje hvor også omslagsbildet er hentet fra.