Fotballkrigen av Ryszard Kapuscinki

Ryszard Kapuscinski, Fotballkrigen - En reportasjereise i Afrika og Latin – Amerika, Aschehoug, Spor Pocket, 2006.


Reiselitteratur med fotball som ramme
Ryszard Kapuscinskis Fotballkrigen - En reportasjereise i Afrika og Latin – Amerika. Boken kom første gang på norsk i 1992, våren 2006 kom den i pocket. Det er en glede å se at boken fremdeles selger.

Året er 1969. Den polske journalisten Ryszard Kapucinski sitter i Mexico og leser i en avis at Honduras og El Salvador har spilt en kvalifiseringskamp for å komme til VM i Mexico, 1970. Han værer at noe er i gjære i grenseområdet mellom Honduras og El Salvador. Han tar første fly til Honduras’ hovedstad, Tegucigalpa.

Fotballkrigen
Hva skjer med to land som til daglig lever i fattigdom og nød, når muligheten for å vise seg fram for hele verden dukker opp? Vil man godta at nabolandet skal få leke med de store gutta, mens du sitter igjen med elendighet opp etter ørene og lite å trøste seg med? I et område hvor grensen mellom fotball, religion og politikk er vag, hjelper det ikke at det spilles om å være med i VM i fotball!

Det er stor fattigdom i begge land. El Salvador er i tillegg overbefolket. En kvart million mennesker har immigrert til Honduras og slått seg ned som bønder i grensetraktene. Myndighetene i Honduras har innført en landreform og immigrantene får en brutal håndtering. Men hvor skal de gjøre av seg? I deres hjemland frykter regjeringen at de hjemvendte skal starte en revolusjon på grunn av landets tilstand. Myndighetene i landene løser problemene med en skitten ordkrig. Den verbale krigen forvandler seg til en blodig krig. Men først skal det spilles fotball!

Den første kampen blir spilt i Honduras, den 8. Juni 1969. Hjemmelagets tilhengere har holdt sine motstandere våkne gjennom hele natten ved å holde et forferdelig leven utenfor spillernes hotell. Honduras vinner 1-0. Ryszard Kapuscinski forteller om en atten år gammel jente fra El Salvador som har skutt seg selv med farens pistol på grunn av tapet. Begravelsen blir overført direkte på den nasjonale TV-kanalen med presidenten, regjeringen og fotballandslaget i spissen.

Dette er rammen for returkampen som går en uke senere på Flor Blanca stadion i El Salvador. Hjemmelaget vinner kampen 3-0. Treneren til Honduras sukker lettende. Spillerne fra Honduras kommer seg trygt hjem, men to tilhengere blir drept, mange blir skadet. Honduras kaster ut 100 000 immigranter. Grensene blir stengt. El Salvador slipper de første bombene. Honduras svarer i samme ordlag. Fotballkrigen er i gang, og nok en gang er Kapuscinski fanget i en konflikt i et fremmed land. Han drar til fronten og treffer mange triste skjebner i en krig som varer i 100 timer. I løpet av fem dager dør seks tusen mennesker, tolv tusen blir såret, de fleste sivile. Femti tusen har blitt husløse og landsbyer brent til grunnen.

Dette skjedde i en tid da verden fulgte spent med på Apollo 11s ferd og det første skritt på månen. Men man behøver ikke å være rakettforsker for å skjønne at to fotballkamper hadde en finger med i spillet når det gjelder krigen mellom Honduras og El Salvador. Ryszard Kapuscinski var til stede og skrev en spennende bok om dette.

Rått spill: FIFAs hemmelige verden av Andrew Jennings

Andrew Jennings, Rått spill: FIFAs hemmelige verden, Forlaget Press, 2006.


Fixing International Football Association?
Sommeren 2006 var Andrew Jennings aktuell med boken Rått spill: FIFAs hemmelige verden. Andrew Jennings er en britisk journalist, forfatter og filmskaper, anerkjent for sine dyptgående beretninger om organisert kriminalitet og politikk i internasjonal idrett. Tidligere har han blant annet gravd frem organisert kriminalitet i Den olympiske komité (IOC), med boktitler som: The Lords of the Rings (1992), The New Lords of the Rings: Olympic Corruption & How to Buy Gold Medals (1996), The Great Olympic Swindle (2000). Med slike titler skjønner vi at han er en mann som kombinerer alvorlige emner med svart humor.

Stemmetriksing, bestikkelser, trusler, billettskandaler, maktkamp, korrupsjoner, ulovlige utbetalinger og hemmelige bonusordninger, det er bare noe av det Andrew Jennings serverer i boka. Nære relasjoner til toppene i FIFA nyter godtgjørelser og frynsegoder i millionklassen. Det flommer over av penger. Jennings forteller om overføringer som det lukter svidd av. Vi blir også servert en og annen sexavsløring. Han skildrer fargerikt de mange begivenhetene i FIFA i de siste tretti årene.

Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), er en organisasjon som skal ivareta fotballens ve og vel verden over. Spørsmålet man stiller seg etter Andrew Jennings avsløringer, er om FIFA yter det beste for sporten? Andrew Jennings er den første som har kommet så nært innpå FIFAs indre anliggende.

Forretningsmenn og økonomiske kjeltringer har funnet ut at FIFA er en lukrativ geskjeft. Et eksempel er Horst Dassler. Arvingen av Adidas-imperiet sikret seg innpass i fotballens storstue, og med ett hadde verdens beste fotballspillere trøyer med tre striper. Med Dassler kom et paradigmeskifte. Fotballen hadde tidligere vært dårlig markedsført. Men nå ville alle ha en bit av FIFA-kaka. Storkonsern bød over hverandre for å få sponset mesterskapene og presidentvalgene. Dassler sørget for at Joao Havelang ble president i FIFA. Havelang ble sittende i sjefsstolen fra 1974 til 1996.

Havelang var på godfot med diktatorer verden over med blod på hendene. Sepp Blatter tok over for Havelang og så ingen grunn til å endre på denne ukulturen. Mens uskyldige mennesker døde utenfor tesalongen til Charles Taylor i Liberia, inngikk Blatter og Taylor avtaler.

Mens Adidasballer ruller omkring på verdens stadioner, ruller det hoder i FIFA når Blatter føler at hans maktposisjon er truet. Det er nemlig ikke alle i FIFA som er like glad i hvordan organisasjonen har blitt drevet. I 2001 tok generalsekretæren og juristen Michel Zen-Ruffinen til orde og beskyldte presidenten Blatter for å drevet med snusk og fanteri. Beskyldningene bet ikke på Blatter. Zen-Ruffinen var en mange som mistet jobben i FIFA og Blatter gikk ut og advarte: ”De som har kommet med påstander det ikke finnes belegg for, vil havne i fengsel.” (s. 188).

Boken er forklarende, fascinerende, forførende og forbløffende. Fengslende, ja nærmest i dobbelt forstand. FIFA ønsket ikke at boken skulle utgis, og gikk til sak. Blatter ymtet frampå at Jennings arbeidsgivere bedriver fiksjonsvirksomhet. Domstolen i Zürich har avvist Blatters forsøk på å forby boken. Selv om Blatter foretar seg utrenskninger av irritasjonsmomenter i FIFA, har han heldigvis ingen kontroll over ytringsfriheten!

Bakerst i boken finner man noteapparat, personregister og historisk tidslinje. Dette gjør det lettere å forholde seg til de mange navn og hendelser i boka. Jennings har skrevet en tankevekkende og absolutt leseverdig bok.

Også den polske journalisten Ryszard Kapuscinski har skissert hvor viktig en deltakelse er for to fotballgale nasjoner i boken Fotballkrigen. Sommeren 2010 braker det løs igjen med et nytt VM i fotball. Vil ballen rulle i rett retning?

Omslagsbildet er hentet fra Forlaget Press

Reiselitteraturen - en litterær bastard

Helt siden jeg som liten leste Mot øst med Marco Polo av Piero Ventura og Gian Paolo Ceserani, har jeg vært fascinert av reisebeskrivelser for store og små. I bokhylla til mormor og morfar stod blant annet Thor Heyerdahls Kon-Tiki Ekspedisjonen og Karen Blixen sin Den afrikanske farm. Da jeg ble stor nok, lånte jeg disse bøkene. Senere har jeg tatt steget fra å være lenestolreisende til å bli lesesalreisende til i dag å være tilbake i lenestolen. Som lesesalreisende dykket jeg ned i Thorkild Hansens Det lykkelige Arabien. Jeg lover å komme sterkere tilbake om Thorkild Hansen og hans forfatterskap senere.

Bli med på en reise i reiselitteraturens verden!
For er ikke nettopp det å bevege øynene fra høyre til venstre, eller fra venstre til høyre på boksiden, en reise i seg selv? Er ikke det å la pekefingeren følge blindeskriftens tegn en reise? Eller er ikke det å bli lest for av et annet menneske en reise?

Hva er det så med reiselitteraturen som har fanget meg som leser? Smussomslagene på høyre side er noen av mine favoritter innen reiselitteraturen. Du skal ikke se bort i fra at jeg skriver et par ord om disse bøkene også en vakker dag. Men først en kort liten forelesning.


En kort forelesning

Som sjanger er reiselitteratur en hybrid. Den spenner over flere kategorier og disipliner. Den er en lekende sjanger i den forstand at den leker seg med andre litterære sjangere og andre fagområder. Det lånes fritt fra blant annet historie, geografi og antropologi.

Men å kalle reiselitteraturen for en sjanger er å innsnevre dens virkefelt. Ved å sjangerbestemme en bok vil man henspille på leserens forventninger til hva som man kan finne innenfor dette litterære slektskapet som boken viser seg å være en del av. Å sjangerbestemme en bok er å sette en merkelapp som gjør noe med hvordan leseren møter boken på. Ettersom reiselitterauren opptar så ulike stilarter i seg gjør at man kan se på reiselitteraturen som et eget felt. Er så reiselitteraturen både en sjanger og et felt? Svaret på dette kan sees i forhold til reiselittaturens vesen.

Reiselitteratur er litteratur skrevet av reisende som skriver om sine opplevelser og erfaringer. Reiselitteratur omfatter også skribenter og forfattere som har reist for skrive om sin reise. Disse blir gitt ut i form av biografiske, selvbiografiske eller dokumentariske skildringer, eksempelvis i
memoarer og reisedagbøker.

Reiselitteraturens vesen kan også sees i forhold til det hva den er og hva den ikke er. En reiseskildring kan forekomme i blogger, mail og tekstmeldinger.

Videre kan man peke på skillet mellom en reiseskildring og en reiseguide. En reiseguide er skrevet for å opplyse reiselystne som skal til et bestemt reisemål. Med et nøkternt og faktabasert språk får leseren detaljrik informasjon om reisemålet. Reiseskildringer er derimot addressert til de som ikke nødvendigvis skal reise selv. Reiseskildringer kan inspirere til å reise i fotsporene på bakgrunn av reisebeskrivelser skrevet av andre. Dette eksemplet viser at man har foretatt en reise i tid og rom.

Hvis man ikke skal reise selv, så har man i alle fall en levende beskrivelse om en reise. Samtidig er det ikke noe i veien for at reiseguider kan oppleves som skildringer av reisemål som man kan nyte som lenestolreisende.

Virkemidler

Virkelmidlene som benyttes innen reiselitteraturen er så mangslungne at dette er med på utvide begrepet reiselitteratur som sjanger til å kalle det for et eget felt innen litteraturvitenskapen.

Bruk av presens er en av de mest vanlige grepene innen reiselitteraturen. Man vil med dette gi inntrykk av at man er tilstede der og da selv om hendelsen er et tilbakelagt stadium. I forlengelsen av presens har man historisk presens. Historisk presens er å gjengi det som har skjedd for en lang tid tilbake, som om det skjer der og da underveis på reisen. Et annet virkemiddel som ofte brukes innen reisebeskrivelser er bruk av illustrasjoner. Ved siden av å dokumentere reisen skriftlig, skildres opplevelsene ved bruk av tegninger, fotografier og kart. Der det oppsiktsvekkende uteblir, forsøker forfatteren å gjøre det påfallende interessant ved bruk av litterære grep. Overdrivelse, metaforer og gjentakelser er noen litterære grep som blir tatt i bruk.


Reiselitteraturen er selv på reise

I forhold til den mer tradisjonelle reisedagboken eller reiseskildringen som blir sett på som dokumentarisk og faktabasert, kan reiser også dukke opp i fiktiv litteratur. Reiseskildringer opptrer også i de mer 'rene' skjønnlitterære sjangrene som blant annet dikt, noveller, brev, dagbøker, memoarer, erindringer, repotasjebøker, essay, skisser, sangtekster, tegneserier, grafiske romaner og romaner. Romansjangeren gir mange muligheter for reiselitteraturen. Man finner reiseskildringer i den mer tradisjonelle romanen med ett fiktivt plott med fiktive figurer. Det finnes også reiseskildringer i den dokumentariske romanen med blanding av ett virkelig og ett fiktivt plott med en blanding av fiktive og virkelige figurer.

Som sagt så blandes det fiktive og det faktabaserte i reiselitteratur. Grensen mellom det sannsynlige og det usannsynlige er vag. Forfatteren ønsker ofte å bevise at det som beskrives er sant. Forfatteren prøver dermed å overbevise leseren om at det hun forteller er sant.

Videre har man skillet mellom reiseskildringer skrevet av vitenskapsmenn, journalister og skjønnlitterære forfattere. Vitenskapsmennene som reiste på vegne av sine oppdragsgivere hadde fokus på innholdet i sine vitenskapelige reiseberetninger ettersom de skulle levere. De hadde i oppgave å kartlegge verden, idag er det ingen hvite flekker på kartet, derfor kartlegger en reiseforfatter seg selv.

Gjennom 1900-tallet økte antallet av skjønnlitterære forfattere som reiste og skrev om det de opplevde. Skjønnlitterære forfattere har brukt reisen til å finne inspirasjon i sitt liv og virke. En ytre reise blir på mange måter en indre reise. Sett i betraktning til de vitenskapelige reisene, har reiseskildringene fra 1900-tallet og utover blitt mer eksperimentelle i forhold til innhold og form.

Hvor står så reiselitteraturen i litteraturens verden? Ettersom den er vanskelig å plassere, så blir også det som skrives innenfor dette feltet vanskelig å definere. Reiselitteratur er en blanding av informasjon og underholdning. Etter min mening er det nettopp blandingen av det informative og det underholdende som gjør reiselitteratur så spennende.



Omslagsbildet av Simon Gärdenfors sin Simons 120 dagar er hentet fra
bloggen 120 dagar
Omslagsbildet av Gjennem Montenegro paa ski er hentet fra Agave Books
Omslagsbildet av Fotografen er hentet fra Egmont Serieforlaget
Omslagsbildet av Mot øst med Marco Polo er hentet fra Bokelskere.no
Omslagsbildet av Stig Dagerman sin Tysk höst er hentet fra Norstedts Förlag
Omslagsbildet av Guy Delisle sin Pyongyang hentet fra Aschehoug Forlag

Fotball forklarer verden!

Franklin Foer. Fotball forklarer verden!
En (tvilsom) teori om globalisering
Spartacus forlag, 2005.

How Soccer Explains the World. An (Unlikely) Theory of Globalization.

4 – 3 – 3

Den amerikanske journalisten Franklin Foer har skrevet en dokumentarisk reisebok om fotball og historie. Dette er hans første bok og da den kom ut i USA i fjor ble det en bestselger. Boken er oversatt til norsk av Alexander Leborg, og han har utført et godt arbeid.

I sin innledning proklamerer Foer at han er en elendig fotballspiller, men det er ingenting å utsette på hans historiske kunnskaper omkring denne idretten. Fotball er ikke noen stor idrett i USA. Den kommer i skyggen av blant annet baseball, basketball, amerikansk fotball og ishockey. I sine yngre dager var det derfor vanskelig for Foer å få tilgang til TV-overførte kamper med yndlingsidretten. Han lovpriser de positive ringvirkningene satellitt-TV og åpning av de økonomiske barrikadene har hatt å si for tilgangen til fotball. Via mediene har denne idretten ekspandert, og hele verden har i dag et forhold til sporten. I den sammenheng har jeg en liten anekdote fra min egen hverdag som fotballtilhenger. Jeg satt nemlig og overvar en seriekamp mellom Kongsvinger - Strømsgodset på Gjemselund stadion. Der fikk jeg ganske uventet en sms fra min samboer, som så at Kongsvinger hadde utlignet, da fotballresultater fra hele Europa (og deriblant norsk 1. divisjon) kom rullende over skjermen på en nasjonal musikkanal i Beograd!

Etter Foers mening, er fotballen den økonomiske aktøren som har kommet lengst i globaliseringsprosessen. Og det er nettopp dét som er fotballens rolle, på godt og vondt, i denne prosessen han har tatt en nærmere titt på. På den ene siden har den i beste fall skapt vennskap over hele kloden og likestilling blant fotballtilskuere. På den andre siden finner vi utnyttelse av menneskers fattigdom - der agenter og andre mellomledd har stukket av med pengene og tjent seg rike.

Foer er en av mange journalister som har tatt seg permisjon fra sin daglige journalistrolle og reist for å skrive. Han brukte åtte måneder på å reise fra by til by, fra stadion til stadion, fra kontinent til kontinent. Han har intervjuet supportere, spillere, trenere, klubbdirektører, innehavere av puber, hotellpersonell, drosjesjåfører og tolker. Foer blir ofte tatt inn i varmen hos dem han møter og han kommer dermed tett inn på sine intervjuobjekter. Vel hjemme har han bearbeidet inntrykkene og skrevet boken; en blanding av reiseskildring og historiske betraktninger omkring sine reisemål.

Boken består av ti kapitler som handler om de ti byene han har besøkt. Han har delt opp boka i tre deler. Fire kapitler omhandler hat, vold og religiøs tilhørighet og alkohol i store mengder, tre omhandler økonomi og folkevandringer og de siste tre kapitlene er om undertrykkelse, likestilling og framtidshåp. Hva angår Foers tvilsomme teori, som binder disse kapitlene sammen, blir det nærliggende å tenke på fotballformajonen; 4 – 3 – 3. På fotballspråket kan dette tilsi at han kjører en angrepsvillig stil. Den bakre firer som utgjør forsvaret er en tradisjonell måte å stille opp forsvaret på. Tre på midtbanen er noe tynt hvis man tenker på å forsvare det midtre ledd og bakover. Dette inviterer heller ikke til mye breddespill. Tre på topp er svært offensivt. Innholdsmessig kan man si at boken beveger seg fra helvete til paradis. Kan det bli noe annet enn full uttelling og seier på nøytral bane? Svaret ligger kanskje i å si litt om hva boken inneholder på bakgrunn av Foers fotballreise:

Fotballvold

Beograds mørke bakgater er gangsternes paradis. Her besøker Foer den militante supportergjengen Ultra bad boys, som er tilhengere av fotballklubben Røde Stjerne. Denne supporterskaren er sympatisører til den avdøde krigsforbryteren Arkan, og var deltakende i Balkankrigen på 1990-tallet. Balltrær og jernstenger ble den gang byttet ut med mer effektive drapsvåpen. Foer mener at denne form for fotballkultur er adoptert fra England. Den såkalte ”engelske syken” som herjet som verst i England, i perioden 1970-1990, da hooligans reiste rundt og lagde opptøyer og deltok i masseslagsmål. Fotballpøbelen til Londonklubben Chelsea var de verste, og var med i mange blodige slosskamper mot tilhengere av andre fotballag. Fotballkulturen for supportere i England har imidlertid forbedret seg formidabelt. Større krav til sikkerhet på stadion har vært et av tiltakene. Disse tiltakene har kostet mye penger og man har finansiert dette med å selge TV-rettigheter til ulike satellittnettverk. Dette igjen har vekket interesse hos utenlandske investorer som har kjøpt flere engelske klubber i de siste årene. Foer lar fotballpøbler selv fortelle sine sentimentale og nostalgiske historier.

Fotball og religion

Vi blir også tatt med til Glasgow, Skottland. I denne byen spiller den protestantiske fotballklubben Glasgow Rangers og katolikkenes Celtic. Konflikten mellom disse trosretningene har forplantet seg til fotballbanen, hvor vold har forekommet.

Foer forteller om sionister i Østerrike-Ungarn, som i begynnelsen av 1900- tallet startet et idrettslag for å fremme sine saker. Laget het Hakoah som på hebraisk betyr styrke. Alle spillerne var jøder og spilte både i den nasjonale serien og turnerte rundt omkring i verden med sin religiøse tro som varemerke. Annen verdenskrig kom og fotballaget ble lagt ned av nazistene. I dag er ennå antisemittismen tilstedeværende, men ikke i så drastiske former som for 60 år siden.

Kvinnelige supportere er temaet da Foer besøker Teheran, Iran. Her sier Foer at man har skapt fotballrevolusjon. Islam tillater ikke kvinner på fotballkamper, men hvem kan stoppe en ivrig fotballtilhenger, samme hvilket kjønn det er?

Fotball og skitne spilleregler
Det florerer mange uærlige sjeler inne fotballen. I Italia har de politikeren, mediemogulen, og sportsdirektøren Silvio Berlusconi. På Francos tid, i Spania, ble fotballklubben Barcelona holdt i stramme tøyler fordi han var tilhenger av erkerivalen, Real Madrid. ”Flosshattene” er kallenavnet på de kjeltringene som operer i kulissene av fotballen i Brasil. Disse menneskene har benyttet seg av landets mange talenter og har tjent gode penger på å selge dem ut av landet. Den nasjonale fotballen i Brasil lider under at pengene ikke går til klubbene og oppgradering av spillforhold, men ender i flosshattenes lommebøker. Samtidig er Brasil kanskje verdens beste fotballag når spillerne møtes til dyst mot andre nasjoner. En tankevekker for alle fotballinteresserte.

Flere brasilianske fotballstjerner spiller i Europa. Det gjør også mange afrikanere. I Ukraina finner man flere nigerianske spillere. Disse kaller Foer for de svarte karpatene. Karpaty er nemlig fotballaget som har serbisk manager, flere spillere fra det tidligere Jugoslavia, noen nigerianske klassespillere og noen lokale spillere. De Foer kommer i snakk med forteller om sin hverdag i det geografisk kalde området, og hvordan globaliseringen har forandret deres liv.

Fotball og USA

Det siste kapitlet handler om sitt eget land, USA. Foer mener at fotballen kan forklare det han kaller for de amerikanske kulturkrigene. Dette kapitlet er det mest personlige hvor han forteller om sin egen oppvekst med fotballspill. Den europeiske ballidretten skiller seg fra de andre mer ”amerikanske” idrettene. Dette var nemlig ”[…] en sport foreldregenerasjonen kunne fylle med sine egne verdier.” (s. 234). Fotball verden over er arbeiderklassens sport, men i USA er det derimot middelklassen som interesserer seg for denne idretten. Denne informasjonen henter han fra diverse undersøkelser. Foer er av den oppfatning at den gruppen som han selv tilhører, nemlig den intellektuelle fotballtilhengerskare, har et mer åpent verdenssyn enn de som mener at fotball ikke er ”[…] moralsk ødeleggende, men den er et symbol på at USA forkaster sine egne tradisjoner for å følge ”samme program som resten av verden” (s. 242).

Fotball forklarer verden?

I tittelen uttrykkes det at det er en tvilsom teori å si at fotball forklarer verden. Fotball forklarer kanskje ikke hele verden, men som Foer beskriver kan fotball ha forskjellig betydning for ulike mennesker. For mange er det rus; gleden over å spille, gleden av å være tilskuer, spenningen med å følge et lag. Men noen søker også annen rus enn spillet i seg selv, og tyr til alkoholrus, narkorus eller voldsrus. Fotball handler om hvor viktig det er å ha en identitet; det vil si hvor man hører hjemme, både når det gjelder sted, politikk og religiøs tro.
Men etter hvert som det er blitt store penger å tjene, ser mange sitt snitt til å utnytte talenter fra fattige land. Klubber blir på denne måten mindre knyttet til sted, politikk og tro, og dette påvirker supporterne.

Foers iver for fotball og hans arbeid som politisk journalist i New Republic farger bokens innhold. Han skriver europeisk samtidshistorie sett med amerikanske journalistbriller. Rollen som historielærer i europeisk historie og europeisk fotballhistorie kler ham godt. Hvordan han tar temperaturen på Brasils Rio de Janeiro, er etter min mening, spennende lesning.

Han kommer seg greit ut av sitt besøk i Iran, selv om jeg ikke får følelsen av at han faktisk har vært der. I motsetning til de andre stedene han har besøkt, refereres det ikke her til noen samtalepartnere. Blandingen av samtale og historiefortellingen, som gjør hans skriving levende, blir her noe amputert. Alt i alt har Foer skrevet en underholdende bok, som også får deg til å tenke.

Fotballreiselitteratur

Foer skriver seg inn i rekken av sjangeren dokumentariske reiseskildringer. Han nevner flere inspirasjonskilder som også skriver innenfor denne sjangeren. Hans liste er det verdt å ta en titt på, enten du er glad i fotball eller ikke, for her er det mange godbiter.

I tillegg kan man ta en titt på mine anbefalinger av bøker innen sjangeren fotballreiselitteratur:
I disse dager foreligger blant annet Tom Stalsbergs To esler i Blackpool. En fotballreise i de lavere divisjoner i England. Skribentduoen Jens M. Johansson og Lars Backe Madsen har oppsøkt sine barndomshelter i England i Drømmen om England. Verdensmesterskapet i fotball er ypperlig ført i pennen av Jon Michelet og Dag Solstad, som har skrevet klassikerne om VM i fotball fra 1982 til 1998. Cathrine Sandnes skrev den personlige Fotball – VM 2002. Reisen østover, om fotballbegivenhetene i Sør – Korea og Japan. Ryszard Kapuscinskis Soccer War (Fotballkrigen - En reportasjereise i Afrika og Latin – Amerika) stiller i den ypperste klasse innen denne sjangeren. Den polske journalisten har oppsøkt konflikter omkring i hele verden. I 1969 besøkte han Sør-Amerika for å dekke konflikten mellom El Salvador og Honduras. Konflikten mellom disse to landene, endte i en blodig krig, hvor startskuddet kom da de to landene møttes i en kvalifiseringskamp til VM i Mexico, 1970.

Omslagsbildet er hentet fra Spartacus Forlag