Gjesteblogger Kjell-Inge Karlsen om Brand (1866) av Henrik Ibsen

Å lese Brand i 2011 - 145 år etter at stykket ble utgitt første gang, er en både sterk og givende opplevelse. Dessuten er det en stor utfordring å forsøke å leve seg inn i handlingen og personenes tankegang og adferd slik disse blir framstilt i dette versedramaet.

Ibsen kaller Brand et dramatisk dikt. Det er det sannelig. Det består av fem ganske omfattende "Handlinger". Etter min oppfatning er en bedre betegnelse idédrama, da utviklingen gjennom stykket stort sett foregår på det indre plan. I alle fall er det denne utviklingen som er interessant dersom man vil tolke personenes ytringer, tanker, adferd og de hendelser dette fører til.


Personene i Brand

Stykket har følgende "Handlende", foruten Brand: Agnes, Einar, Gerd samt Brands mor (som blir omtalt av andre slik at hun også på et vis er tilstede). Embetsmennene; fogden, doktoren, prosten, klokkeren og skolemesteren, har også sentrale roller. Spesielt når det gjelder å få fram motsetningene i dramaet.

Tittelpersonen er den virkelige protagonisten i dette stykke. Det er ham resten av personene forholder seg til og som de opptrer overfor som sympatisører eller antagonister. Det er i samtalene mellom dem og mellom dem og Brand at vi får innsikter i Brands sjelsliv, meninger og tanker. Det er også en god del monologer som gir uttrykk for indre liv og følelser, samt at det som sedvanlig hos Ibsen kan leses (og spekuleres på) ganske mye "mellom linjene".

Brand er en ubøyelig idealist som har som motto "intet eller alt". Dette fører til at hans mor dør uten at Brand vil gi henne sakramentet (fordi hun ikke vil skille seg av med ALLE sine materielle eiendeler). Sønnen Alf dør fordi Brand ikke vil flytte fra den solskinnsløse plassen de bor på. Agnes dør på grunn av mannens urokkelige krav om at hun skal kvitte seg med alt som minner om Alf. Hun dør trolig av sorg.


Handlingene i Brand

De fire første handlingene handler om Brands urokkelige sinn og hans handlinger og ytringer som fører til at hans nærmeste dør. Jeg vil konsentrere meg om femte (og siste) handling, der jeg mener at idéene og motsetningene kommer best til uttrykk.

Embetsmennene representerer folkemeningen og det man kanskje kan kalle A4-menneskene eller med et moderne 'nynorsk' uttrykk "main-stream". Det er disse mennene som får folket / menigheten til å endre oppfatning om Brand og som får dem til å snu om etter å ha fulgt Brand til fjells for å finne Guds naturkirke. Menigheten blir servert en løgn om at store fiskestimer er kommet inn i fjorden. Da de hører det forlater de Brand og drar hjem. For folkemengden vinner materialismen over ånden / troen, men Brand fortsetter, treffer den sinnsforvirrede Gerd, blir mer eller mindre gal selv, ser Agnes i en sky og blir til slutt tatt av et snøras og omkommer.

De to siste replikkene er viktige:

BRAND: Svar meg Gud, i dødens slug; -
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis - ?!
EN RØST: Han er deus caritatis!

Brand lurer på om frelse og nåde gjelder også for ham, som har satset alt og fulgt sin overbevisning. Det RØSTEN uttaler er vel at Gud er nådig og Guds kjærlighet (gjennom Kristus) gjør at også Brand vil oppleve nåde. "deus caritatis" kan oversettes med 'kristenkjærlighetens gud', dvs. Gud er "deus caritatis" gjennom Kristus. Brand er prest, og rammen rundt dette dramaet er kristendommen. Selv om Ibsen har uttalt at Brand like godt kunne hatt et annet yrke, er det kristendommen som blir referanseramme i Brand.

Om Ibsen selv innestår for det Brand uttrykker og Brands urokkelige vilje, er ikke godt å svare på. Ibsen var i alle fall en sannhetssøker (selv om sannheten ofte fører til tragedier, jfr. samtidsdramaene med retrospektiv teknikk, f.eks. Vildanden med sin 'livsløgn') og Brand er et idédrama der vilje og personlig overbevisning / samvittighet er satt i høysetet. Men hvor langt skal idealismen gjelde? Skal man gå over lik for å oppnå det man ønsker, slik Brands urokkelighet fører til?

Brand er et av Ibsens mest kontroversielle og universelle dramaer. Det vil høyst sannsynlig bli diskutert og analysert videre så lenge interessen for stor verdenslitteratur ikke dør ut. De synspunkter og idéer som blir tatt opp i Brand er blitt ganske aktuelle de siste (10-15) årene. Jeg tenker da på det man hører, ser og leser om fundamentalisme og ekstremisme inkludert terrorisme. Er Brand en ekstremist eller er det riktig (edelt) å stå på sine standpunkter til "the bitter end"? Har Brand rett til å følge sin overbevisning uansett konsekvenser, eller er det bedre å forholde seg til grånyansene i tilværelsen (også) og ikke bare tenke svart / hvitt ("intet eller alt"). Og hva med oss og våre overbevisninger?

Avsluttende ord

Jeg avslutter med et sitat av en annen stor norsk forfatter:

"Sanndruhet er hverken tosidighet eller objektivitet, sanndruhet er nettopp den uegennyttige subjektivitet."

Knut Hamsun: Fra det moderne Amerikas åndsliv / "Et forord", (1889).


Av Kjell-Inge Karlsen


Omslagsbildet er hentet fra Antikvariat.net
Les Brand hos Bokhylla.no eller Ibsen.net