Snuskromstället

Gunnar Blå
Cyckelreparatörskan och ytterligare historier
Noveller
Vertigo Förlag

Farbror Blå forteller snuskete eventyr.

Gunnar Blå’s Cyckelreperatörskan och ytterligare historier er en blanding av ”puleskjønnhetspoesi”1 i novelleform og moderne pornoeventyr for voksne. Vi beveger oss inn i en erigert sone hvor det runkes og penetreres, incest og sadisme utføres og hvor kjønnsvæsken spruter.

Novellesamlingen pangåpnes med tittelnovellen Cyckelreparatörskan, hvor en mannlig jeg- person besøker et sykkelverksted for å fikse et punktert sykkeldekk. Den kvinnelige innehaveren tilbyr mer enn å tette hull på pungterte slanger. Kvinnen på sykkelverkstedet er ikke alltid fornøyd med kundens seksuelle utførelser; - Ditt jävla kräk, ska det där likna fittslick va? Fy fan vilken odugelig liten pungsugare du är! (s. 11) Tittelnovellen er representativ for hele novellesamlingen, en samling snusknoveller for voksne.

Handlingene utspiller seg med det virkelige Sverige som kulisse. Men helt virkelig blir det aldri. Det hele forgår i en blanding av drøm og fantasi. Novellene forvandles fra å beskrive en ordinær dag med skitne tanker påvirket av flere timer med videoporno og kaffe, til å skildre unntakstilstand i Stockholm i Skolflickan. Her tas avskjed med alle ubetalte regninger og ”…alla misslyckade försök på vanlig mänsklig samvaro.” (s.18) i det hovedpersonen dras ufrivillig inn i en skolepikes truser.

Hvite truser, svarte sjeler og knulledukker.

Forfatteren Gunnar Blå dukker selv opp i fortellingen Kristus, idet han leser på den samme historien som vi blir servert om Jesus og hans seksuelle debut med sin mor. Han ligger i sin hammock og tenker på lærmaske og motorsag. Han dukker også opp i Äktenskapet hvor han implisitt referer til sin forrige bok, men sverger på at han forandret seg i og med at han har giftet seg. ”Det finns inget kvar av den där sexgalna ungkarlen.” (s. 67) Men han har blitt forvandlet til en sexgal ektemann og det produseres barn i tide og utide som hele tiden er i veien når han ønsker å ha sex med sin ektefelle Apa. Lite tyder på at mannen har lagt fra seg sine skitne tanker.

En kvinne i trettiårsalderen er konstant kåt, men blir kurert av Gud, ”Men till vilket pris? Att bli Guds lilla knulldocka? Lilla gullegull – hemmafru – älskarinne – fitthålan? (s.82) i Midas dotter.
Etter et besøk av falske medlemmer av Jehovas vitner står han igjen med avkappede lemmer med gjenstående; ”…huvud och kuk” (s.110) men hans liv blir ikke avstumpet av den grunn, tvert imot.

Stemningen i novellene skifter mellom det aggressive og fiendtlige og det harmoniske og kjærlige. Det er morbid og vakkert på samme tid. Han skifter på å la fortellerstemmen være mann, kvinne, ung og gammel. Til felles for de alle er at de er konstant kåte og ser etter en hver anledning for å få stimulert sine behov. Det som skildres er til tider plumpt, men langtfra litterært dumt. Det som mest uttrykker ”puleskjønnhetspoesi” i denne novellesamlingen er novellen Askungen, Snövit, Törnrosa som gjør en kvinnes masturbering til en erotisk ballet blant hvite sengeklær. En kvinne onanerer mens hun innbiller seg at hun blir bivånet av to mennesker mens denne akten pågår og med et tar den seksuelle fantasien virkelig av. Soveværelset myldres av eventyrskikkelser og det hele ender i en stor sexorgie inntil hun når orgasme og ”våkner” igjen fra sin våte drøm.

Sterk ny kost, eller svak kopi?

Da han debuterte med Klumpigheter och andra historier i 1999, presenterte han sitt litterære program i bokkatalogen Svensk Bokhandel. Denne presentasjonen ble sensurert på grunn av sin obskønitet. Blå skriver at han føler ”Skammen över att skriva snusknoveller där avgrunder av styggelser öppnar sig. Stoltheten över att göra just detta och inte be om ursäkt.”2 Han har intet å unnskylde, for bakom de absurde og groteske skildringene av seksuelle avvikelser så skjuler det seg betraktninger omkring det moderne samfunnets mange sider med sarte skikkelser som forsøker å overleve med sine skavanker og misforhold til seg selv og andre mennesker.
Med denne boken skriver han seg inn i en tradisjon spekket med erotikk, sex og mykporno. Han skriver i skyggen av erotiske folkeeventyr og litterære skikkelser som Giovanni Boccaccio, Marquis de Sade, Leopold von Sacher- Masoch og Juan Manuel de Prada. I Sverige har han en litterær halvbror i Nikanor Teratologen som debuterte med sin avskyelige roman Äldreomsorgen i Övre Kågedalen i 1992, som satte det litterære Sverige på hodet. De har til felles at de begge to utgis under pseudonym på forlaget Vertigo Förlag. I Norge har han en litterær fetter som skriver under pseudonymet Alexander Brenning som i 1995 lagde furore med sin debutroman Trist som en matros.

Jeg synes verken den er provoserende eller frastøtende, men i dette mylder av sex og mykporno i dagens samtidslitteratur har han funnet en egen evne til å beskrive det groteske innen erotisk litteratur på en nyskapende måte. Samtidig minner den meg om de historiene som man leste i de pornobladene som man fikk et stjålet blikk på når man var yngre. Det skitne og ulovlige var både spennende og pirrende. I dag sitter jeg som en voksen mann og synes denne litteraturen ikke er like spennende, men jeg applauderer hans måte å skrive på. Vi skal ikke se bort ifra at vi har en kommende kultklassiker i denne boken.

Cyckelreperatörskan och ytterligare historier syder av frekke og sarkastiske ukvemsord som spyttes i ansiktet på hovedpersonene. Det flyter over av snørr og blod og ekskrementer. Mennesker blir utsatt for fornedrelse og vold. Sett i forhold til annen samtidig litteratur skriver Blå utelukkende erotisk litteratur med et virkelig samfunn som bakteppe. Dette er ulikt annen samtidslitteratur som krydres med sex, vold og webkamera. I Norge har vi ingen forfattere som skriver på en liknende måte. Kan dette være årsaken til at den har fått mer oppmerksomhet her i Norge enn hva den fikk ved utgivelsen i Sverige i 2003? Samtidig kan man stille seg spørsmålet om Blås debut ble for sterk kost for de norske forlagene? Jeg har ennå ikke sett noen flere utgivelser fra Gunnar Blå på norsk selv om han har skrevet tre romaner siden denne boken kom.

Denne anmeldelsen baserte seg på den originale utgaven fra 2003, men jeg synes det er på sin plass å ytre noen ord om den norske oversettelsen på Cappelen Damm. Henning Hagerup og Elin Brodin står for den norske utgaven og jeg har ingenting utsette på oversettelsen. Likevel stiller meg undrende til hvorfor de har valgt å skifte plassering på tittelnovellen. Denne novellen åpner den svenske originalversjonen, men er omplassert til å avslutte den første delen i den norske versjonen. Jeg anbefaler å lese boken på originalspråket ettersom litt av saften blir skviset ut i den norske språkdrakten.

Betegnelsen "puleskjønnhetspoesi" har jeg hentet fra Bertrand Besigyes diktsamling Krystallisert sollys

Omslagsbildet og teksten er hentet fra: Vertigo Förlag