Thorkild Hansen ble født i København, den 1. september i 1927. Han døde i sin seilbåt i Stillehavet, den 9. april i 1989.
Forfatterskapet til Thorkild Hansen spenner seg over flere sjangere. Han har skrevet reisedagbøker, og han forfattet artikler hvor han blant annet opererte som litteraturkritiker. Han debuterte i 1947 med biografien Minder svøbt i vejr. En studie i Jacob Paludans Digtning, om den danske forfatteren Jacob Paludan (1896-1975).
I mange år var han kulturkorrespondent for den danske avisen Ekstrabladet i Paris. Han deltok i flere ekspedisjoner i Afrika og Midt-Østen. Vel hjemme fra sine turer skrev han reiseskildringer. Den første reiseboken Pausesignaler (1959) skrev han på bakgrunn av sine reiser som freelancejournalist i løpet av 1950-tallet. I 1960 ble han invitert til å delta i en dansk arkeologisk ekspedisjon til Kuwait. Samme år kom reiseberetningen Syv Seglsten (1960) basert på erfaring fra denne ekspedisjonen. Året etter var han deltaker i en fellesskandinavisk arkeologisk ekspedisjon til Nubien, på vegne av UNESCO i 1961. Dette la grunnlaget for reiseskildringen En Kvinde ved en Flod (1961).
Sammen med sin gode venn og forfatterkollega Peter Seeberg, reiste han i fotsporet til den dansk-norske sjøkapteinen Jens Munk til Hudson Bay. Dette resulterte i erindringsboken Jens Munks minde- ekspedition (1965).
I tillegg til å skrive reisedagbøker, var Thorkild Hansen en flittig dagbokforfatter. I 1974 inngikk han en kontrakt med forlaget Gyldendal. Denne kontrakten gikk ut på at forlaget fikk rettigheter til å utgi de dagbøkene han hadde skrevet. De fikk også retten til å utgi dagbøkene han skrev resten av sitt liv. Alt i alt er det gitt ut fire bøker på bakgrunn av hans dagbøker: De søde piger. Dagbog 1943-47 (1974), Et atelier i Paris I-II. Dagbog 1947-52 (1990) og Mellem Brøndkjær og Nørholm. Dagbog fra Hamsun-årene 1975-1978 (1996). Skillet mellom privatliv og det offentlige liv ble slettet som et resultat av denne gullkantede kontrakten.
Thorkild Hansen var en godt likt forfatter og høstet stor beundring blant sine lesere for sin fortellerstil. Han var en nyskapende forfatter som hele tiden fant nye veier i det han skrev. Mest kjent er Thorkild Hansen for sine store romaner som faller innenfor det biografiske feltet. I 1965 skrev han den biografiske sjøromanen Jens Munk. Etter å ha avsluttet boken om den glemte sjøhelten Jens Munk, startet han på prosjektet om den glemte historien om den dansk-norske slavehandelen i bøkene: Slavernes kyst (1967), Slavernes skibe (1968) og Slavernes øer (1970).
Han mottok Nordisk Råds litteraturpris i 1970 for denne trilogien. Et eksempel på hans krumspring innen skrivemåter finner vi i Slavernes kyst. Her dukker han plutselig selv opp som intervjuer og setter seg selv i dialog med slavehandleren Ludewig Ferdinand Rømer (1725-1776). Thorkild Hansen blander sin moderne danske skrivemåte med sitater fra Rømers beretning fra sin tid som slavehandler i Guinea (i dag Ghana).
Den siste biografiske romanen Thorkild Hansen skrev var Processen mod Hamsun (1978). Her skrev han om dommen som Knut Hamsun fikk etter annen verdenskrig. Denne boken vakte oppsikt da den kom, og for norske lesere er det denne boken han huskes best for.
I 1982 gikk han enda et steg lenger innen biografi-sjangeren. Med sin erindringsbok Søforhør – Nærbillede af Thorkild Hansen, skrev han et intervju med seg selv. Boken er rikt utstyrt med fotografier. Søforhør blir derfor et møte med forfatteren i dobbel forstand. I denne boken introduserer han blant annet sitt første møte med begrepet «det lykkelige Arabien»:
Den første gang, jeg hørte navnet «det lykkelige Arabien» var en strålende sommerdag på terrassen i «Pilar», hvor jeg sad og arbejdede med Syv seglsten, altså mai- juni 1960, og fig besøgaf min førnevnte gamle klassekammerat og ornitolog-ven Torben Andersen. Som zoolog kendte han til Peter Forsskåls rejse til Arabien og det lille uddrag af Niebuhrs dagbøger, der var udgivet af C. F. Wandel, og eftersom jeg sad og arbejdede på en bog fra de samme egne, var det naturligt for ham at nevne dette. Jeg ser ham endnu for mig stå i terrassedøren og sige: «Kender du ikke rejsen til det lykkelig Arabien?» (Hansen 1982: 120)
«Pilar» var Thorkild Hansens sommerhus ved Stavnsholt i Danmark. Det var her han skrev Det lykkelige Arabien. Boken avsluttes med dateringen «Pilar, 1962». Etter å ha lånt Wandels forkortede versjon av Carsten Niebuhrs reisebeskrivelse, fikk han tak i originalutgaven på et antikvariat. I Søforhør skildrer han møtet med Carsten Niebuhrs reiseskildring på denne måten:
[...] men så fandt jeg mellem de mange kobberstik i bogen Niebuhrs kort over Den persiske Havbugt og så, at han ikke alene havde aftegnet øen Failaka på dens nøjagtige beliggenhed ud for Kuwait men også anført øens rigtige arabiske navn, som jeg vidste var Feloudsja, idet navnet Failaka er opstået som en engelsk transkription.[...] Jeg så snart, at det i Niebuhrs fremstilling var langt mere kød på historien end i Wandels uddrag og tænkte, at det kunne da alltid blive til en kronik.[...] Det er baggrunden for, at der i august 1961 findes en kronik i Information, der hedder Det lykkelige Arabien. (Hansen 1982: 122)
Denne kronikken ga mersmak, og året etter ble boken med samme navn gitt ut. Og det er denne boken, Det lykkelige Arabien, jeg skal presentere ved neste korsvei.
Bildet av Thorkild Hansen er hentet fra Den store Danske.
