Viser innlegg med etiketten gjesteblogger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten gjesteblogger. Vis alle innlegg

torsdag 1. september 2011

Gjesteblogger Peder Knutsen Samdal - Er fotball kunst?

Er fotball kunst?

Med mellomrom dukker diskusjonen om fotball er kunst opp. Fiendebilder mellom den såkalte kultursnobben og det såkalte folket tegnes fram, og i definisjonskampen om hva kunst faktisk er, kaster de portvin og øl på hverandre.

Jeg skal ikke kalle Karl Ove Knausgårds Min Kamp en brannfakkel i denne diskusjonen, men noen av Knausgård tanker og forhold til kunst, ledet mine egne tanker over på forholdet mellom fotball og kunst. I Min Kamp 2 (s. 535) skriver Knausgård følgende: Kunst kan ikke oppleves kollektivt, ingenting kan det, kunst er det man er alene med. Man møter det blikket alene. Knausgårds beskrivelse av kunsten sparker en av bærebjelkene til fotballen: Tilskuerne. Fotballen oppleves av flere samtidig.

Hvordan tolke et mål? Knausgård peker på møtet mellom kunsten og tilskueren. Møtet rommer potensielt uendelige tolkningsmuligheter, men tilskuerens blikk er hele tiden alene. Hva skjer når 50 000 tilskuere skal tolke et mål? Tar man vekk de såkalte nøytrale tilskuerne, sitter man igjen med to tolkningsmuligheter, målet kan enten glede eller skuffe. Et mål bringer aldri med seg likegyldighet, et mål er aldri unisont, og i gleden og skuffelsen vil det alltid finnes grader og variasjoner. På denne måten er det vanskelig å si noe annet enn at fotball står kunsten nær, og, ja, at fotball er kunst, kunst er fotball.

Det kollektive er fotballens ryggrad, både på og utenfor banen. Individualitet vil alltid beundres og dyrkes, men kan bare strekke seg så lenge det har kollektivet bak seg, går det individuelle utover det kollektive i lengden, vil kollektivet fjerne det individuelle. Den eneste som er alene på en fotballbane er fotballen. På tribunene dyrkes det kollektive. Flertall og styrke er supporternes fremste kvaliteter. Det er det kollektive som skal skremme. Og overalt finnes det tilskuere, fra miniputtfotball i Karasjok, til et oppgjør mellom Ullern Playboys og Skruknott i 7.divisjon avdeling 5, til der tilskuerne blir betalende, og der et visst nivå ventes å vise seg. Ensomheten er fraværende på fotballbanen. Men hvorfor fjerner kollektivet fotball ifra kunst? Hva gjør at kunst ikke kan oppleves med andre?

Litteratur er kunst. Musikk er kunst. Maling er kunst. Hva så med fotball? Vil vi i det hele tatt at fotball skal regnes som kunst? Når supportere diskuterer seg selv i mellom, er de ikke nødvendigvis opptatt av at fotball skal være vakkert og dermed kunst. Det viktigste er det at fotball er en kamp, en form for krig, der det kåres vinnere og tapere. Skjønnheten og det kunstferdige blir, for de aller fleste, en bonus. Dette blir mer og mer gjeldende jo lenger ned i ligasystemene. Der er ikke fotball kunst, der er fotball en krig som varer i to ganger førtifem minutter.

Med disse tankene er det ikke meningen å skrive fram Karl Ove Knausgård som en motstander av fotball. Tvert imot. Mot slutten i bind 2 er hovedpersonen selv ute og spiller fotball med en kameratgjeng og er så uheldig å brekke skulderen. I det påfølgende legevaktbesøket, må sykepleieren klippe opp Knausgårds Argentina-drakt, ikke uten protester og sukk. Om Messis navn er på ryggen skrives det intet om. Eller for alt jeg vet, kanskje det var en retrodrakt med Maradona. Visse ting må Knausgård også få holde for seg selv.


Av Peder Knutsen Samdal


Denne artikkelen ble først publisert i fotballmagasinet Josimar, 02/2010. Bildet av fotballdrakten til Argentina er hentet fra Kelkoo.


søndag 13. mars 2011

Gjesteblogger Kjell-Inge Karlsen om Brand (1866) av Henrik Ibsen

Å lese Brand i 2011 - 145 år etter at stykket ble utgitt første gang, er en både sterk og givende opplevelse. Dessuten er det en stor utfordring å forsøke å leve seg inn i handlingen og personenes tankegang og adferd slik disse blir framstilt i dette versedramaet.

Ibsen kaller Brand et dramatisk dikt. Det er det sannelig. Det består av fem ganske omfattende "Handlinger". Etter min oppfatning er en bedre betegnelse idédrama, da utviklingen gjennom stykket stort sett foregår på det indre plan. I alle fall er det denne utviklingen som er interessant dersom man vil tolke personenes ytringer, tanker, adferd og de hendelser dette fører til.


Personene i Brand

Stykket har følgende "Handlende", foruten Brand: Agnes, Einar, Gerd samt Brands mor (som blir omtalt av andre slik at hun også på et vis er tilstede). Embetsmennene; fogden, doktoren, prosten, klokkeren og skolemesteren, har også sentrale roller. Spesielt når det gjelder å få fram motsetningene i dramaet.

Tittelpersonen er den virkelige protagonisten i dette stykke. Det er ham resten av personene forholder seg til og som de opptrer overfor som sympatisører eller antagonister. Det er i samtalene mellom dem og mellom dem og Brand at vi får innsikter i Brands sjelsliv, meninger og tanker. Det er også en god del monologer som gir uttrykk for indre liv og følelser, samt at det som sedvanlig hos Ibsen kan leses (og spekuleres på) ganske mye "mellom linjene".

Brand er en ubøyelig idealist som har som motto "intet eller alt". Dette fører til at hans mor dør uten at Brand vil gi henne sakramentet (fordi hun ikke vil skille seg av med ALLE sine materielle eiendeler). Sønnen Alf dør fordi Brand ikke vil flytte fra den solskinnsløse plassen de bor på. Agnes dør på grunn av mannens urokkelige krav om at hun skal kvitte seg med alt som minner om Alf. Hun dør trolig av sorg.


Handlingene i Brand


De fire første handlingene handler om Brands urokkelige sinn og hans handlinger og ytringer som fører til at hans nærmeste dør. Jeg vil konsentrere meg om femte (og siste) handling, der jeg mener at idéene og motsetningene kommer best til uttrykk.

Embetsmennene representerer folkemeningen og det man kanskje kan kalle A4-menneskene eller med et moderne 'nynorsk' uttrykk "main-stream". Det er disse mennene som får folket / menigheten til å endre oppfatning om Brand og som får dem til å snu om etter å ha fulgt Brand til fjells for å finne Guds naturkirke. Menigheten blir servert en løgn om at store fiskestimer er kommet inn i fjorden. Da de hører det forlater de Brand og drar hjem. For folkemengden vinner materialismen over ånden / troen, men Brand fortsetter, treffer den sinnsforvirrede Gerd, blir mer eller mindre gal selv, ser Agnes i en sky og blir til slutt tatt av et snøras og omkommer.

De to siste replikkene er viktige:

BRAND: Svar meg Gud, i dødens slug; -
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis - ?!
EN RØST: Han er deus caritatis!

Brand lurer på om frelse og nåde gjelder også for ham, som har satset alt og fulgt sin overbevisning. Det RØSTEN uttaler er vel at Gud er nådig og Guds kjærlighet (gjennom Kristus) gjør at også Brand vil oppleve nåde. "deus caritatis" kan oversettes med 'kristenkjærlighetens gud', dvs. Gud er "deus caritatis" gjennom Kristus. Brand er prest, og rammen rundt dette dramaet er kristendommen. Selv om Ibsen har uttalt at Brand like godt kunne hatt et annet yrke, er det kristendommen som blir referanseramme i Brand.

Om Ibsen selv innestår for det Brand uttrykker og Brands urokkelige vilje, er ikke godt å svare på. Ibsen var i alle fall en sannhetssøker (selv om sannheten ofte fører til tragedier, jfr. samtidsdramaene med retrospektiv teknikk, f.eks. Vildanden med sin 'livsløgn') og Brand er et idédrama der vilje og personlig overbevisning / samvittighet er satt i høysetet. Men hvor langt skal idealismen gjelde? Skal man gå over lik for å oppnå det man ønsker, slik Brands urokkelighet fører til?

Brand er et av Ibsens mest kontroversielle og universelle dramaer. Det vil høyst sannsynlig bli diskutert og analysert videre så lenge interessen for stor verdenslitteratur ikke dør ut. De synspunkter og idéer som blir tatt opp i Brand er blitt ganske aktuelle de siste (10-15) årene. Jeg tenker da på det man hører, ser og leser om fundamentalisme og ekstremisme inkludert terrorisme. Er Brand en ekstremist eller er det riktig (edelt) å stå på sine standpunkter til "the bitter end"? Har Brand rett til å følge sin overbevisning uansett konsekvenser, eller er det bedre å forholde seg til grånyansene i tilværelsen (også) og ikke bare tenke svart / hvitt ("intet eller alt"). Og hva med oss og våre overbevisninger?

Avsluttende ord

Jeg avslutter med et sitat av en annen stor norsk forfatter:

"Sanndruhet er hverken tosidighet eller objektivitet, sanndruhet er nettopp den uegennyttige subjektivitet."
Knut Hamsun: Fra det moderne Amerikas åndsliv / "Et forord", (1889).


Av Kjell-Inge Karlsen


Omslagsbildet er hentet fra Antikvariat.net
Les Brand hos Bokhylla.no eller Ibsen.net

onsdag 9. februar 2011

Gjestepoesiblogger Stian Johansen: Dikt om mammutsalget

[mammutsalget - en butikksjefs poetiske selvmedisinering]


mammuten er et boksalg som overlevde siste istid
med et nødskrik
et skrik som 7634 år etter de øvrige slektningene skriker
hver vinter, til isen gir etter og våren detter
ja, så har det blitt mammutsalg, så har det blitt mammutsalg
i år, og mammutsalget er en klisje, men hva gjør vel det
kommer du for sent, er det bare den hersens lakrisen igjen
sier anne b ragde, salget er ikke over, det er bøker igjen
under bordet ligger en bokhandler, bokhandleren
er full, men pen
eg er veldig for mammut, sier frode grytten, bli selt til
lesarar som kanskje ikkje hadde tenkt til å kjøpe
komme seg heim til folk
kanskje hamne i ei bokhylle
finne seg eit nattbord
til og med ei framand seng
mammut, sier butikksjef stian johansen
er en våkenatt
mammut er tre urolige uker før
tre urolige uker etter
9418 bøker som skal prises
løftes, pakkes opp/ned, stables
bestilles noen hustrige, hurtige novemberdager
med resept på blå strek
og et helt år som trenger førstehjelp
bokhandlere opp gjennom historia
har fått varige mén av mammut
ødelagt hode, skulder, kne og tå, kne og tå
ørten uker sykemelding og når de kommer tilbake
til sin kjære bokhandel
står det jammen noen mammutrester igjen
om ikke et torg, et bord, så i alle fall en kurv
en såkalt nedsatt kurv, ofte en halv etasje
da er det godt at det langt mer ukjente mai-salget
sommersalget og fellesferien står på stupebrettet
men når bokhandleren åpner morradøra
den første mammutmorran
og ser folk sive inn
med liste i den ene hånda og niste i den andre
og et nødrim i lommeboka
og ser at alt virker
du er fornøyd
mammuten ruller avgårde som en poet over alle hauger
nei, poesi, er det ikke plass til



Stian Johansen

Butikksjef Ullevål Libris
Forfatter av boka nedenom og volvo (sammen med Inge Haugane). Dikt fra, om og til Oslo. Kontur forlag 2010
Forlagssjef for Det stille forlaget sammen med bokhandler og forfatter Ola Jostein Jørgensen.


Mammutsalg-diktet er ikke publisert tidligere.

torsdag 3. februar 2011

Gjesteblogger Leif Høghaug inviterer til litteraturarrangement

Kaj Skagen
Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt
Bokvennen Forlag


Tid: torsdag 10. februar kl 19:00
Sted: Café Opera, Engen 18, Bergen





Program:

"Treholt-saken gjelder ikke lenger Treholt. Den gjelder oss."

Kaj Skagen i samtale med litteraturprofessor Arild Linneberg
Ordstyrer: Leif Høghaug, redaktør Bokvennen Forlag.


I juni 1985 ble Arne Treholt dømt til 20 års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Senere samme år utgav Kaj Skagen essayet Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt.

Skagens forsvarstale er like aktuell i dag som i 1985 – om ikke mer aktuell. Hvordan kunne retten være sikker i sin sak? Hva slags menneskesyn kan man lese ut av dommen? Hvordan bidro massemediene til å skape et bilde av spionen Arne Treholt? Dette er bare noen av de spørsmålene Skagen stilte i 1985 – og som han nå stiller igjen.

Til denne gjenutgivelsen av Retten som ingen kunne målbinde har Skagen skrevet et nytt og omfattende forord: "Treholt-saken i politisk og psykologisk lys".

Sagt om boken:

"Noen bøker er det en svir å lese, også når de er sviende. Ei slik bok er Kaj Skagens Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt. Vittig! Sylskarp! [...] Etterforskning, sikkerhetstjeneste, politi, påtalemakt, aktorat, dommen, samt politikernes og medienes ynkelige rolle, det hele blir tatt helt ned av Skagen." – Arild Linneberg, Klassekampen 21. januar 2011

"Var Treholt den kalkulerende storspionen han hevdes å være, var han ifølge Skagen en riktig dårlig en – som avtalte møter på åpen gate og arkiverte hemmelighetene han ville forråde på et så hemmelig sted som hjemme hos seg selv. Det økonomiske motivet mener Skagen også å kunne plukke i fillebiter." – Ane Farsethås, Dagens Næringsliv 28. januar 2011

"Slik undertegnede vurderer Lagmannsrettens verk efter tre gangers gjennomlesning, danner den en bakgrunn som ikke umiddelbart virker fullt ut tilstrekkelig for å dømme en mann til 20 år bak murene. Den er ført i pennen på en så nølende måte og med så mange uklarheter at den opprinnelige godtro til vårt rettsvesens ufeilbarlighet slår enkelte sprekker. Dette vaklende byggverk har ikke Skagen problemer med å rokke med sin forsvarstale." – Jonas Gahr Støre, Morgenbladet 8. oktober 1985.

Omslagsbildet er hentet fra Bokvennen forlag.

mandag 10. januar 2011

Gjesteblogger Leif Høghaug inviterer til litteraturarrangement

Vidarforlaget ynskjer velkomen til boklansering



Skrift og strid - Essay om Henrik Rytter

Sindre Hovdenakk og Leif Høghaug (red.)


Tid: Tysdag 18. januar, kl. 18:00

Stad: Vidarforlaget / Bokvennen, Universitetsgaten 14, tredje etasje, Oslo.



Program:



- Velkomstord ved Sindre Hovdenakk og Leif Høghaug


- Høgtidleg opning av Rytter-salen


- Foredrag ved Heming Gujord: "Rytterstatue for ein ordkrigar"


- Øl, vin og konversasjon i Rytter-salen



Skrift og strid er ei bok om diktaren, omsetjaren og essayisten Henrik Rytter (1877–1950). I si tid var han rekna som ein av dei største diktarane i Noreg, og mange meinte han var den største. Ifølgje Ragnvald Skrede var Rytter Arne Garborgs arvtakar – og slik sett målrørslas viktigaste litterat i 20-, 30- og 40-åra. I 1929 skreiv Olav H. Hauge: «[Rytter] er på mange måtar eit fenomen. For det fyrste hev han no skapt seg eit diktarspråk som vore Shakespeare eller Homer verdig.»


Boka inneheld essay om Rytters mest omfattande omsetjingar: Dantes Den guddomlege komedien, Boccaccios Decameronen, Beowulf, 23 av Shakespeares skodespel og nynorsk-omsetjinga av Henrik Ibsens Peer Gynt. I tillegg inneheld boka biografiske essay om målmannen og det politiske stridsmennesket Henrik Rytter. Her er òg Rytters ti beste dikt, attåt innleiinga han skreiv til Shakespeare-omsetjingane, ei novelle frå Decameronen, utdrag frå Peer Gynt og Den guddomlege komedien. Og som ein historisk og politisk kuriositet: valmanifestet Rytter like etter den andre verdskrigen skreiv for Noregs Kommunistiske Parti.


Forfattarane: Johannes Gjerdåker, Kristin Gjerpe, Heming Gujord, Paal- Helge Haugen, Per Hovdenakk, Sindre Hovdenakk, Leif Høghaug, Klaus Johan Myrvoll, Arthur O. Sandved, Ronny Spaans og Aasne Vikøy.


Omslagsbildet av Skrift og strid - Essay om Henrik Rytter er hentet fra Vidarforlaget.

lørdag 3. juli 2010

Gjesteblogger Peder Knutsen Samdal om fotballmagasinet Josimar

Fotballmagasinet Josimar

I disse dager fyller tidenes beste, norske fotballmagasin ett år. Lenge fantes det ingen gode alternativer for den som verdsatte det skrevne ord om fotballen, men så, ut av intet, dukket Frode da Costa-Lia opp med sitt Josimar.


I det siste nummeret, som selvfølgelig er tilegnet VM, kan man blant annet lese en taktikkartikkel om angrepsmønstrene til Brasil, Argentina og Spania, den historieinteresserte kan lese om viktigheten av Tysklands VM-gull fra 1954, den som er glad i de nest beste, kan lese Lasse Midtuns artikkel De vakre taperne, som handler om gode VM-lag som av ulike grunner ikke nådde helt til topps, mens den mer filosofisk anlagte kan lese et intervju med Sean Smith under tittelen Fotball og den televisuelle kroppens politikk.


Ja, du leste riktig. Dette er Josimar! Norges beste fotballmagasin.


Av Peder Knutsen Samdal




Omslagsbildet av Josimar 4/2010 er hentet fra magasinet Josimar.

Gjesteblogger Peder Knutsen Samdal om forfatterlandslaget i fotball sin bok VM 2010


VM 2010 – 32 land 33 tekster

I anledning sommerens VM-sluttspill, slo forfatterlandslaget i fotball til og skrev en antologi om alle deltakernasjonene, inkludert en tekst om Irland som ble handset ut av sluttspillet. 32 forfattere, der de fleste har representert det norske forfatterlandslaget, har altså lagd en omfattende antologi. Jeg skal ikke gå igjen tekst for tekst, i stedet vil jeg komme med en generell kommentar til hele boken, før jeg tilslutt trekker fram de tekstene som i mine øyne setter ballen i mål med et brassespark.


Det sier nærmest seg selv at en slik antologi vil variere i innhold og stil. Dette skal i utgangspunktet være en antologis styrke, men det kan også slå tilbake på den. Nå vet jeg ikke hvor mye arbeid redaktørene la ned i å koblingene mellom forfatter og land. I visse tilfeller er det opplagt, for eksempel at Kjetil Siem skriver om Sør-Afrika og at Knut Hoem tar for seg Tyskland. Andre ganger er det helt tilfeldig, som når Carl Frode Tiller representerer Nederland og Tomas Espedal Sveits. Espedal åpner sin tekst med å si: Om sveitsisk fotball vet jeg ingenting. For meg, som heller ikke kan stort om sveitsisk fotball, men som har lyst til å lære, sitter jeg igjen med, ja, ingenting, i hvert fall hva fotball angår. Hvor hardt forsøkte redaktørene å finne et landslag som Espedal passet til?



Når jeg leser en antologi om landslagene som er med i VM, tar jeg som en selvfølge at man også skal få et innblikk i disse lagene. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle i denne boken. Hvis koblingene mellom forfatter og landslag hadde vært mer lystbetonte, ville boken vært mange hakk sterkere. Forfatteren skal selvfølgelig ikke ramse opp fakta om sitt land og landslag, men sette sin litterære stil i møtet med landslaget. Når forfatteren ikke kjenner til landslaget han skal skrive om, sier det seg selv at dette blir en vanskelig oppgave.
De tilsynelatende tilfeldige koblingene har heldigvis noen hederlige unntak.

Tormod Haugland skriver underholdende om Paraguay og er freidig nok til å fortelle oss hvordan gruppen ender, rundt to måneder før den første kampen er spilt. Naturligvis tipper Haugland Paraguay på førsteplass, noe han fikk helt rett i. Den eneste svakheten i tabelltippingen, er undervurderingen av New Zealand, som med sine tre uavgjortresultater, vil bli stående som det eneste laget som ikke tapte i dette VM-sluttspillet, dersom Ghana, Tyskland eller Spania skulle vinne finalen.



En annen heldig kobling er Bjørn Espen Almaas og Nigeria. Almaas bruker sine skrivekunster og lager en intrikat fortelling mellom en ung norsk mann og en nigeriansk bankdirektør som kontakter ham på e-post. I stedet for å kaste seg med på svindlerens opplegg, forteller nordmannen om sin vanskelige hverdag som forfatter og nylig separert småbarnsfar. Som et bakteppe i fortellingen ligger den mye omtalte John Obi Mikel-saken. Denne teksten er en av antologiens høydepunkt.



En annen godbit er Oddmund F. J. Vaagsholms tekst om England. Nå kan man selvfølgelig si at det er enklere for en nordmann å skrive om England enn om for eksempel Slovenia eller Slovakia, uansett, Vaagsholm og England er en drømmekombinasjon. Åpningssetningen lyder: England er verdens beste fotballag. Mange vil sikkert le av denne påstanden, men Vaagsholm er dønn alvorlig. England er verdens beste fotballag, det er ikke Englands skyld at de kun har vunnet VM én gang, det er markedskreftenes makt over VM som er ansvarlige for Englands nitriste VM-historie. Igjennom hele teksten argumenterer han saklig for sin påstand. Han går også inn i en større diskusjon, om hva fotball er og hva fotball bør være – hva er det vi verdsetter ved fotballen og hvordan kan verdiene best bevares. Dette er meget god lesning, og lyser opp i en antologi, som varierer i kvalitet.



Av Peder Knutsen Samdal

Antologien består av følgende forfattere og tekster:

Aksel Selmer - Mexico, Kjetil Siem - Sør-Afrika, Erik Ingebrigtsen - Irland og Frankrike, Stig Aasvik - Uruguay, Brynjulf Jung Tjønn - Sør-Afrika, Karl Ove Knausgård - Argentina, Bjørn Esben Almaas - Nigeria, Steffen Sørum - Hellas, Erlend O. Nødtvedt - Algerie,
Oddmund F. J. Vaagsholm - England, Gunstein Bakke - Slovenia, Christian Valeur - USA, Knut Hoem - Tyskland, Thomas Marco Blatt - Serbia, Eivind H. Evjemo - Ghana, Henning Bergsvåg - Australia, Ola By Rise - Kamerun, Romeo Gill - Japan, Agnar Lirhus - Danmark, Carl Frode Tiller - Nederland, Tormod Haugland - Paraguay, Tor Even Svanes - Italia, Endre Ruset - Slovakia, Jo Fenne - New Zealand, Egil "Drillo" Olsen - Brasil, Dag Solstad - Nord-Korea, Jo Sannem - Portugal, Alf Kjetil Valgermo - Elfenbenkysten, Joachim Førsund - Honduras, Bjarte Samuelsen - Chile, Johan Mjønes - Spania, Tomas Espedal - Sveits.



Omslagsbildet av VM 2010 er hentet fra Publicom Forlag
.

søndag 20. juni 2010

Gjesteblogger Peder Knutsen Samdal om Africa United

Africa United – How Football Explains Africa av Steve Bloomfield

Å forklare politikk og samfunn igjennom fotball er intet nytt fenomen. Mest kjent er Franklin Foers, How Soccer Explains the World, der han kobler politiske temaer med fotballklubber, som for eksempel Glasgow Celtic og Glasgow Rangers med sekterisme. Konflikten mellom katolikkene og protestantene er velkjent, men noe man kanskje ikke er klar over, er hvordan fotballklubbene er avhengige av denne sekterisme for å være så store klubber som de faktisk er. Rivaliseringen er en gullgruve for markedsavdelingene i begge leire, noe som ble understreket da Celtic prøvde å overtale Rangers til å spille treningskamper mot dem i Boston og New York i sommer, byer som mange irer har utvandret til. I Norge brukte Aslak Nore nylig oppskriften fotball – politikk da han i et innlegg i VG kritiserte Danmark for dårlig integrering av innvandrerne ved å peke på hvor få spillere med innvandrerbakgrunn som er å finne på de aldersbestemte landslagene i Danmark.

Hvordan funker det å forklare verden igjennom fotball? Hvor stort er utbyttet? Hvordan bør forholdet mellom fotball og verden være? Disse spørsmålene kan diskuteres lenge og vel, men for min del, slår jeg fast at for oss fotballentusiaster er dette en effektiv måte å lære om verdens mekanismer på. For selv om man ikke er villig til å lese en debattbok på 800 sider om krigen i Sudan, betyr det ikke at man er uinteressert. Man kan for eksempel lese et oppklarende og nærgående kapittel på 26 sider i Steve Bloomfields Africa United – How Football Explains Africa. Bloomfield er en engelsk journalist som i flere år har arbeidet som afrika-korrespondent, en jobb som har ført ham til land som Somalia, DR Kongo, Rwanda, Elfenbenskysten, Zimbawe og Sierra Leone. Africa United er hans første bok. Under VM oppdaterer han jevnlig hjemmesiden sin.

Utvelgelsesprosess

Når store idrettskonkurranser arrangeres, liker jeg å kombinere tv-tittingen med lesing om landet og kontinentet der begivenhetene finner sted. Under OL i Kina leste jeg en reiseskildring av Torbjørn Færøvik, med stort utbytte. Nå var altså turen kommet til fotball-VM i Sør-Afrika. Uten tvil den største happeningen i verden. Hva skulle jeg så fylle timene mellom kampene med? Selvbiografien til Nelson Mandela, Veien til frihet, ble lenge vurdert, men veid og funnet for tung. Sorry Mandela, livet ditt forsvarer helt sikkert 900 tettskrevne sider, men det blir for mye for min del. Neste kandidat var Dead Aid av Dambisa Moyo, en debattbok om bistand til Afrika og hvordan dette, ifølge Moyo, skaper flere problemer enn det løser. Denne boken begynte jeg på, men jeg merket raskt at det var noe som ikke stemte, jeg lærte for lite om Afrika, samtidig som boken gav meg assosiasjoner til Blindern-lesning. Da – som et overraskende skudd fra midtbanen – dukket Africa United opp i en bokhandel på Oslo beste vestkant. Jeg trengte bare å skumme igjennom prologen for å forstå at dette sommerens VM-lesning:

Bloomfield blir arrestert i Sudan og situasjonen ser kritisk ut, soldatene prater lite engelsk, det eneste ordet Bloomfield forstår er problem, hvorpå han svarer no problem. Timene går, en ny soldat med høyere rang og større ordforråd dukker opp. Problem, sier soldaten. Problem. French. Soldaten peker på Bloomfield, som peker på seg selv og roper at han er britisk. Soldater lyser opp. Beckham, friend of mine, sier han. Beckham, friend of mine, svarer Bloomfield og blir umiddelbart løslatt. Prologen viser fotballens makt og påvirkning. Og her våger jeg meg med en påstand: Afrika er det mest fotballgale kontinentet i verden. Derfor er det meget velegnet med en bok som forklarer kontinentet igjennom fotball.

Fotball og politikk i Elfenbenskysten

Av de afrikanske landene som deltar, regnes Elfenbenskysten, sammen med Ghana, som nasjonen med størst potensial. Uheldigvis for Drogba og co har de havnet i dødens gruppe sammen med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Kommer Elfenbenskysten seg igjennom gruppespillet, må de regnes som en seriøs kandidat til å vinne hele cupen. Elfenbenskysten er et land som har dratt nytte av fotballen når landet skulle sammensveises etter en borgerkrig mellom det kristne sør og muslimske nord. I et intervju med Bloomfield, uttaler Manchester Citys stopper, Kolo Touré seg om dette:

In our national team you have players coming from all different parts of the country. We played together and qualified for the World Cup. That showed all the people in the country how important it is to work together. We would not have qualifies if we had players just from one part of the country. We showed how important it is to be united.
Utsagnet viser hvor stor symbolkraft fotballen har. For å befeste freden og samholdet, tok Drogba til orde for at landslaget skulle spille en VM-kvalifiseringskamp mot Madagaskar i Bouaké, en storby i den nordlige delen av landet. Kampen ble en stor suksess, ikke bare vant Elfenbenskysten 5-0 og Drogba scoret, tusenvis reiste fra sør for å kombinere kampen med familie- og vennegjenforeninger, og bidro dermed til å bringe landet tettere sammen.

Tommel opp

Raskt oppsummert, Steve Bloomfield har skrevet en lett og ledig reportasjebok om Afrika. Beskrivelsene av de politiske situasjonene er presise, passasjene om fotball viser at Bloomfield vet hva han skriver om. Til sammen blir dette en rik bok, som ikke glemmer å vise Afrika fra sine beste sider. Når Bloomfield besøker det krigsherjede Somalia blir han slått ut av hvor vakker kyststripen er. Omviseren, en returnert flyktning med et lenger opphold i Finland bak seg, overtaler Bloomfield til å bli med på hans planer om å åpne en restaurant med sjømat på menyen når krigen en dag tar slutt. Enn så lenge er stranden den eneste trygge plassen barna i Mogadishu kan spille fotball.


Av Peder Knutsen Samdal





Smussomslaget av Africa United er hentet fra hjemmesiden til Africa United.