Er fotball kunst?
Med mellomrom dukker diskusjonen om fotball er kunst opp. Fiendebilder mellom den såkalte kultursnobben og det såkalte folket tegnes fram, og i definisjonskampen om hva kunst faktisk er, kaster de portvin og øl på hverandre.
Jeg skal ikke kalle Karl Ove Knausgårds Min Kamp en brannfakkel i denne diskusjonen, men noen av Knausgård tanker og forhold til kunst, ledet mine egne tanker over på forholdet mellom fotball og kunst. I Min Kamp 2 (s. 535) skriver Knausgård følgende: Kunst kan ikke oppleves kollektivt, ingenting kan det, kunst er det man er alene med. Man møter det blikket alene. Knausgårds beskrivelse av kunsten sparker en av bærebjelkene til fotballen: Tilskuerne. Fotballen oppleves av flere samtidig.
Hvordan tolke et mål? Knausgård peker på møtet mellom kunsten og tilskueren. Møtet rommer potensielt uendelige tolkningsmuligheter, men tilskuerens blikk er hele tiden alene. Hva skjer når 50 000 tilskuere skal tolke et mål? Tar man vekk de såkalte nøytrale tilskuerne, sitter man igjen med to tolkningsmuligheter, målet kan enten glede eller skuffe. Et mål bringer aldri med seg likegyldighet, et mål er aldri unisont, og i gleden og skuffelsen vil det alltid finnes grader og variasjoner. På denne måten er det vanskelig å si noe annet enn at fotball står kunsten nær, og, ja, at fotball er kunst, kunst er fotball.
Det kollektive er fotballens ryggrad, både på og utenfor banen. Individualitet vil alltid beundres og dyrkes, men kan bare strekke seg så lenge det har kollektivet bak seg, går det individuelle utover det kollektive i lengden, vil kollektivet fjerne det individuelle. Den eneste som er alene på en fotballbane er fotballen. På tribunene dyrkes det kollektive. Flertall og styrke er supporternes fremste kvaliteter. Det er det kollektive som skal skremme. Og overalt finnes det tilskuere, fra miniputtfotball i Karasjok, til et oppgjør mellom Ullern Playboys og Skruknott i 7.divisjon avdeling 5, til der tilskuerne blir betalende, og der et visst nivå ventes å vise seg. Ensomheten er fraværende på fotballbanen. Men hvorfor fjerner kollektivet fotball ifra kunst? Hva gjør at kunst ikke kan oppleves med andre?
Litteratur er kunst. Musikk er kunst. Maling er kunst. Hva så med fotball? Vil vi i det hele tatt at fotball skal regnes som kunst? Når supportere diskuterer seg selv i mellom, er de ikke nødvendigvis opptatt av at fotball skal være vakkert og dermed kunst. Det viktigste er det at fotball er en kamp, en form for krig, der det kåres vinnere og tapere. Skjønnheten og det kunstferdige blir, for de aller fleste, en bonus. Dette blir mer og mer gjeldende jo lenger ned i ligasystemene. Der er ikke fotball kunst, der er fotball en krig som varer i to ganger førtifem minutter.
Med disse tankene er det ikke meningen å skrive fram Karl Ove Knausgård som en motstander av fotball. Tvert imot. Mot slutten i bind 2 er hovedpersonen selv ute og spiller fotball med en kameratgjeng og er så uheldig å brekke skulderen. I det påfølgende legevaktbesøket, må sykepleieren klippe opp Knausgårds Argentina-drakt, ikke uten protester og sukk. Om Messis navn er på ryggen skrives det intet om. Eller for alt jeg vet, kanskje det var en retrodrakt med Maradona. Visse ting må Knausgård også få holde for seg selv.
Av Peder Knutsen Samdal
Denne artikkelen ble først publisert i fotballmagasinet Josimar, 02/2010. Bildet av fotballdrakten til Argentina er hentet fra Kelkoo.
