Nye blåe pornotoner

Gunnar Blå
Den tredje systern
Roman
Vertigo Förlag, 2005

Forførende litteratur?

Blir vi som lesere forført av Gunnar Blås roman Den tredje systern, eller gjør han seg best som forfatter av noveller?

Gunnar Blå har tidligere gitt ut to novellesamlinger, en samling tekster som er illustrert av en rekke tegnere og har deltatt i en antologi. Nå er han aktuell med romanen Den tredje systern. Cyckelreparatörskan och ytterligare historier fra 2003, ble gitt ut på norsk våren 2005. Den gangen skrev jeg en anmeldelse for Bøygen 1/2005, med blandet kritikk av hans snusknoveller. Jeg roste ham for hans stramme oppbygning av fortellingene. Forventningene mine omkring romanen som skulle komme høsten samme år var derfor høye. Tilfredsstilte han mine forventninger? Både ja og nei. Jeg er tilfreds med at han har skrevet en ålreit bok med det umiskjennelige særtrekket som Gunnar Blå har, men jeg er skuffet over at han ikke har klart å tilpasse seg romanformatet. Han fortsetter i det samme sporet som i sine foregående fortellinger: ekstrem vold og ekstrem sex i et landskap der drøm og virkelighet flyter i hverandre. Død og fordervelse og seksuelle utskeielser utspiller seg i tenkelige og høyst utenkelige former. Lemlesting, kastrering og bestialske drap er noen av stikkordene i denne romanen som kan sees på som en science fictionpreget krimgåte i pornolitteraturens verden.

Helvete, Skjærsilden, og et paradislignende helvete

Boken er delt opp i tre deler, hver del innledes av en drøm. Drømmene er i dialog med hovedhistorien og virker som frampek til denne. Romanen minner om en kriminalroman der man etter malen først blir kjent med en ugjerning som er begått og deretter følger jakten på forbryteren eller forbryterne.

I første delen av boken bryter helvetet løs. Hovedpersonen Gunnar våkner opp på et skittent hotellrom med en død kvinne ved siden av seg. Gunnar kjører rundt i Stockholms gater i en Ford Scorpio, og forsøker å nøste opp den marerittlignende gåten han er viklet inn i. Alt tyder på at det er Gunnar som har tatt livet av kvinnen, men vi blir fort klar over at han er uskyldig i et spill hvor ingenting er hva det utgir seg å være. Samtidig som politiet er ham i hælene, blir han skygget av flere personer. Enkelte av dem følger vi gjennom hele romanen, mens andre dukker opp i korte øyeblikk. Vi blir kjent med en bilmekaniker, informanter, budbringere, politimenn, kroverter, fotografer og sex-venninner. Disse bipersonene blir noe flatt beskrevet. De karakteriseres oftest gjennom beskrivelser av hvordan de er kledd eller som deltakere i en seksuell handling. Unntaket er hovedpersonens sex-venninne, Sara:

Jag parkerade mig i hennes seconhandsoffa och la upp föttarne på hennes seconhandsoffbord. Kring väggarna stod flera seconhandbokhyllor fyllda med seconhandböcker och seconhandprydnadsprylar. Mellan dem hängde Saras egna målningar insatta i seconhandguldramar. På golvet en stor, orientalisk seconhandmatta. […] Hennes trötta ögon avslöjade att hon också var seconhand. (s. 37)

Vi får et inntrykk av at hovedpersonen har en broket fortid. Han har to barn med en kvinne som nødig vil ha noe med ham å gjøre. Hans livsførsel bryter med andre ord ned hans omgangskrets og til slutt ham selv. De mange prøvelser og fornedrelser som han gjennomgår i denne fortellingen tar omsider livsgnisten fra ham og han forsøker å ta sitt eget liv. Med dette avsluttes bokens første del. Bokens andre del innledes med at Gunnar etter selvmordforsøket ligger lemlestet på sykehuset i en form for libidinøs mellomtilværelse. Han ble mishandlet i sitt sykehusopphold av en sykepleierske og en politimann som holder vakt:

Hon började förnedra mig. Medan konstapeln knullade mig målmedvetet och kraftfullt, hetsade hon honom med smädelser: - Kolla på det där missfostret! Ser du vad kåt han är. Han giller att bli knullad. Han ser ju för fan ut som ett monster. Knulla kryplingen så han skriker, Henrik! […] Snutkuken i min röv skakade mig med orgasmer. Jag äcklades över mig själv och njöt. (s.148)

Tredje og siste del er et møte med et paradislignende helvete. En uventet vending tar oss med til Stockholms underverden og det er her den litterære mordgåten løses. Hovedpersonen kommer seg levende fra dette inferno, og det virker som om han fortsetter i det samme spor som han drev i før vi blir kjent med ham.

Historien tar kvelertak på seg selv

Forlaget Vertigo reklamerer med at Den tredje systern er en svart solskinnshistorie som er i sammen ånd som litteratur av William Burroughs, Raymond Chandler og Marquis de Sade. I sammenligning med disse herrer blir Gunnar Blå imidlertid kun en blek kopi, men i nordisk sammenheng er han i toppsjiktet, for ikke å si alene innenfor denne sjangeren.

Romanen er til tider underholdende og det er ingen tvil om at Gunnar Blå kan skrive språklig sett godt. Det mangler heller ikke på gode passasjer om det eksistensielle i en bok som teller cirka 200 sider. Best er den når romanfiguren Gunnar gjør regnskap over sitt eget liv. Han ligger sønderknust og neddopet på morfin i sykehussengen, og gjør sine tanker om livet og døden: ”I samma takt som jag analyserade min historia, förlorade jag känslan av att livet självt var särskilt betydelsefullt. Det kunde lika gärna ha varit en laboratorieråttas existens jag granskade. Eller en romanfigurs.” (s.141) Her foregripes hovedpersonens tanker om å være en figur i en roman.

Allikevel blir romanen noe langdryg. Vi slepes igjennom handlingen sammen med hovedpersonen, fra fornedrelse til fornedrelse. Man blir etter hvert litt mettet på de mer og mer utrolige hendelsene. Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er blitt lurt til å lese igjennom hele dritten for å vite hvordan det går med hovedpersonen. Men har ikke da Blå klart det mesterstykket å holde på sin leser? Jo, for så vidt, men det blir for mye av det onde. Det virker som om romanformatet er noe for stort for Gunnar Blå. Historien går av og til på tomgang. Det uventede og utrolige går over til å bli forventet og kjedelig, og historien tar kvelertak på seg selv. Inntil Gunnar Blås neste utgivelse kan det kanskje være på sin plass å foreta noen pusteøvelser? I mellomtiden har kanskje Den tredje systern kommet på norsk?

Omslagsbildet og teksten er hentet fra: Bøygen1/2006

Snuskromstället

Gunnar Blå
Cyckelreparatörskan och ytterligare historier
Noveller
Vertigo Förlag

Farbror Blå forteller snuskete eventyr.

Gunnar Blå’s Cyckelreperatörskan och ytterligare historier er en blanding av ”puleskjønnhetspoesi”1 i novelleform og moderne pornoeventyr for voksne. Vi beveger oss inn i en erigert sone hvor det runkes og penetreres, incest og sadisme utføres og hvor kjønnsvæsken spruter.

Novellesamlingen pangåpnes med tittelnovellen Cyckelreparatörskan, hvor en mannlig jeg- person besøker et sykkelverksted for å fikse et punktert sykkeldekk. Den kvinnelige innehaveren tilbyr mer enn å tette hull på pungterte slanger. Kvinnen på sykkelverkstedet er ikke alltid fornøyd med kundens seksuelle utførelser; - Ditt jävla kräk, ska det där likna fittslick va? Fy fan vilken odugelig liten pungsugare du är! (s. 11) Tittelnovellen er representativ for hele novellesamlingen, en samling snusknoveller for voksne.

Handlingene utspiller seg med det virkelige Sverige som kulisse. Men helt virkelig blir det aldri. Det hele forgår i en blanding av drøm og fantasi. Novellene forvandles fra å beskrive en ordinær dag med skitne tanker påvirket av flere timer med videoporno og kaffe, til å skildre unntakstilstand i Stockholm i Skolflickan. Her tas avskjed med alle ubetalte regninger og ”…alla misslyckade försök på vanlig mänsklig samvaro.” (s.18) i det hovedpersonen dras ufrivillig inn i en skolepikes truser.

Hvite truser, svarte sjeler og knulledukker.

Forfatteren Gunnar Blå dukker selv opp i fortellingen Kristus, idet han leser på den samme historien som vi blir servert om Jesus og hans seksuelle debut med sin mor. Han ligger i sin hammock og tenker på lærmaske og motorsag. Han dukker også opp i Äktenskapet hvor han implisitt referer til sin forrige bok, men sverger på at han forandret seg i og med at han har giftet seg. ”Det finns inget kvar av den där sexgalna ungkarlen.” (s. 67) Men han har blitt forvandlet til en sexgal ektemann og det produseres barn i tide og utide som hele tiden er i veien når han ønsker å ha sex med sin ektefelle Apa. Lite tyder på at mannen har lagt fra seg sine skitne tanker.

En kvinne i trettiårsalderen er konstant kåt, men blir kurert av Gud, ”Men till vilket pris? Att bli Guds lilla knulldocka? Lilla gullegull – hemmafru – älskarinne – fitthålan? (s.82) i Midas dotter.
Etter et besøk av falske medlemmer av Jehovas vitner står han igjen med avkappede lemmer med gjenstående; ”…huvud och kuk” (s.110) men hans liv blir ikke avstumpet av den grunn, tvert imot.

Stemningen i novellene skifter mellom det aggressive og fiendtlige og det harmoniske og kjærlige. Det er morbid og vakkert på samme tid. Han skifter på å la fortellerstemmen være mann, kvinne, ung og gammel. Til felles for de alle er at de er konstant kåte og ser etter en hver anledning for å få stimulert sine behov. Det som skildres er til tider plumpt, men langtfra litterært dumt. Det som mest uttrykker ”puleskjønnhetspoesi” i denne novellesamlingen er novellen Askungen, Snövit, Törnrosa som gjør en kvinnes masturbering til en erotisk ballet blant hvite sengeklær. En kvinne onanerer mens hun innbiller seg at hun blir bivånet av to mennesker mens denne akten pågår og med et tar den seksuelle fantasien virkelig av. Soveværelset myldres av eventyrskikkelser og det hele ender i en stor sexorgie inntil hun når orgasme og ”våkner” igjen fra sin våte drøm.

Sterk ny kost, eller svak kopi?

Da han debuterte med Klumpigheter och andra historier i 1999, presenterte han sitt litterære program i bokkatalogen Svensk Bokhandel. Denne presentasjonen ble sensurert på grunn av sin obskønitet. Blå skriver at han føler ”Skammen över att skriva snusknoveller där avgrunder av styggelser öppnar sig. Stoltheten över att göra just detta och inte be om ursäkt.”2 Han har intet å unnskylde, for bakom de absurde og groteske skildringene av seksuelle avvikelser så skjuler det seg betraktninger omkring det moderne samfunnets mange sider med sarte skikkelser som forsøker å overleve med sine skavanker og misforhold til seg selv og andre mennesker.
Med denne boken skriver han seg inn i en tradisjon spekket med erotikk, sex og mykporno. Han skriver i skyggen av erotiske folkeeventyr og litterære skikkelser som Giovanni Boccaccio, Marquis de Sade, Leopold von Sacher- Masoch og Juan Manuel de Prada. I Sverige har han en litterær halvbror i Nikanor Teratologen som debuterte med sin avskyelige roman Äldreomsorgen i Övre Kågedalen i 1992, som satte det litterære Sverige på hodet. De har til felles at de begge to utgis under pseudonym på forlaget Vertigo Förlag. I Norge har han en litterær fetter som skriver under pseudonymet Alexander Brenning som i 1995 lagde furore med sin debutroman Trist som en matros.

Jeg synes verken den er provoserende eller frastøtende, men i dette mylder av sex og mykporno i dagens samtidslitteratur har han funnet en egen evne til å beskrive det groteske innen erotisk litteratur på en nyskapende måte. Samtidig minner den meg om de historiene som man leste i de pornobladene som man fikk et stjålet blikk på når man var yngre. Det skitne og ulovlige var både spennende og pirrende. I dag sitter jeg som en voksen mann og synes denne litteraturen ikke er like spennende, men jeg applauderer hans måte å skrive på. Vi skal ikke se bort ifra at vi har en kommende kultklassiker i denne boken.

Cyckelreperatörskan och ytterligare historier syder av frekke og sarkastiske ukvemsord som spyttes i ansiktet på hovedpersonene. Det flyter over av snørr og blod og ekskrementer. Mennesker blir utsatt for fornedrelse og vold. Sett i forhold til annen samtidig litteratur skriver Blå utelukkende erotisk litteratur med et virkelig samfunn som bakteppe. Dette er ulikt annen samtidslitteratur som krydres med sex, vold og webkamera. I Norge har vi ingen forfattere som skriver på en liknende måte. Kan dette være årsaken til at den har fått mer oppmerksomhet her i Norge enn hva den fikk ved utgivelsen i Sverige i 2003? Samtidig kan man stille seg spørsmålet om Blås debut ble for sterk kost for de norske forlagene? Jeg har ennå ikke sett noen flere utgivelser fra Gunnar Blå på norsk selv om han har skrevet tre romaner siden denne boken kom.

Denne anmeldelsen baserte seg på den originale utgaven fra 2003, men jeg synes det er på sin plass å ytre noen ord om den norske oversettelsen på Cappelen Damm. Henning Hagerup og Elin Brodin står for den norske utgaven og jeg har ingenting utsette på oversettelsen. Likevel stiller meg undrende til hvorfor de har valgt å skifte plassering på tittelnovellen. Denne novellen åpner den svenske originalversjonen, men er omplassert til å avslutte den første delen i den norske versjonen. Jeg anbefaler å lese boken på originalspråket ettersom litt av saften blir skviset ut i den norske språkdrakten.

Betegnelsen "puleskjønnhetspoesi" har jeg hentet fra Bertrand Besigyes diktsamling Krystallisert sollys

Omslagsbildet og teksten er hentet fra: Vertigo Förlag