Mesterinnemøte på Litteraturhuset

Ann Jäderlund og Tone Hødnebø

To bautaer innen nordisk lyrikk kommer til Oslo og Litteraturhuset rett etter påske; Onsdag 7. april kl. 1900

Ann Jäderlund debuterte i 1985 med diktsamlingen Vimpelstaden. Siden den gang har hun skrevet åtte diktsamlinger og to barnebøker. I 2002 kom Dikter 1984-2000. Den inneholder publiserte og upubliserte dikt fra og med debuten til og med Kalender röd Levande av is. I fjor utgav hun diktsamlingen Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar (2009). Den er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Jeg støtter denne nominasjonen fullt ut!

Dette kunne vært min statusmelding på Fesjåboka: "Jeg har lest Ann Jäderlunds siste diktsamling; en samling dikt som ingen kommer fra uten å få merker av den".

Om ikke det er nok så kommer jammen meg Tone Hødnebø også. For en lyrikkelsker som meg er dette både samenes nasjonaldag og 1. mai på en og samme dag!

Tone Hødnebø debuterte i 1989 med diktsamlingen Larm. Hun har skrevet fire diktsamlinger siden den gang. I tillegg har hun gjendiktet Emily Dickinsons dikt i Skitne lille hjerte. Hun har vært festspilldikter ved Festspillene i Bergen og det er rett og slett en fest å lese hennes dikt. Et lykkelig øyeblikk - dikt i utvalg kom i 2005 og stadfestet hennes posisjon innen lyrikken. Hennes nyeste diktsamling er Nedtegnelser (2008).

Også en mulig statusmelding på Vaglepinnen: "Jeg har nettopp hørt Tone Hødnebø lese sine egne dikt på "Kolon: 15 år i poesiens tjeneste"; jeg ble lullet i søvn av dikt jeg griper etter men ikke begriper."

Dette er noe jeg ser fram til. Håper å se kjente og ukjente fjes der!

Les mer om dette arrangementet på Litteraturhuset sin hjemmeside.

Bildene er hentet fra Albert Bonniers förlag og :K

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over av Wencke Mühleisen

Wenche Mühleisen er kjønns- og medieforsker, forfatter og performancekunstner. I disse dager er hun ute med boken Jeg skulle ha løftet deg varsomt over – nedtegnelser.

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er en liten bok som handler både om livet og om døden. I utgangspunktet er det en bok om Mühleisens mor og teksten er Mühleisens personlige nedtegnelser omkring sin mors bortgang. Hun er åpenhjertig og ærlig. Men boken handler like mye om henne selv. Rollene er byttet mellom mor og datter:

«En gang voktet hun mine første skritt. Nå vokter jeg hennes siste. De siste skrittene bærer ingen løfter i seg.» (s. 59).

Det er en sår tekst om det å miste et holdepunkt i livet, men jeg synes hun beskriver dette tapet balansert og rørende. Mühleisen kommer også inn på hva slags liv moren har levd og skildrer hvordan sitt eget liv har vært annerledes. Teksten er ikke blottet for humor og Mühleisens rolle som kjønnsforsker og performancekunstner kommer tydelig fram her:

«Det er mulig jeg ventet meg en hensynsfull død. At hun skulle dø lett og meningsfylt kanskje. Siden hun hadde levd så melodramatisk og krevd oppmerksomheten vår. Til fulle. Døden som personlighetsutvikling. How to die. Fra de levende til de døde. Jeg endrer meg heller ikke frivillig. Faktisk bare om noe presser skikkelig hardt på. Heller ingen grunn til å dø frivillig. Bra, Mutter! Du vegret deg. Ikke noen lett overgivelse eller patetisk resignasjon her, nei, You did it your way. Last show. Vi sto og måpte. En uforglemmelig forestilling. Dødsens bra performance. Minner nesten litt om mine egne på slutten av 70-tallet. Kropp, brudd på intimitetsgrenser, involvering av publikum, tematisering av tabuiserte temaer. Det hele. Skjønner hvor jeg hadde det fra». (s. 131)

Foreldreepos


Mühleisens bok har blitt sammenlignet med Karl Ove Knausgårds bokprosjekt Min kamp, fordi han også har skrevet detaljrikt om sin far etter hans død. Der Karl Ove Knausgård skildrer side opp og side ned om hvordan han rydder ut sin far fra sin farmors hus i løpet av en uke, tømmer Mühleisen og familien hennes leiligheten til sin mor i løpet av en halv side og en hel dag. Begge gjør dette i Kristiansand, en by de har et ambivalent forhold til om man skal tro tekstene. Etter at leiligheten er tom og forlatt skriver Mühleisen dette:

«Når jeg i framtiden går forbi Strandpromenaden 9 i Kristiansand. Nei, jeg kommer aldri til å gå forbi Strandpromenaden 9 i Kristiansand. Det har alltid vært en stygg bygning. Kristiansand er en heslig by. Sjelløs. Sukkersøt. De smiler og smiler. De snakker med lyse sørlandsstemmer. De later som de er vennlige. Snille. Særlig de kristiansandske damene.» (s. 79)

Jeg skulle ha løftet deg varsomt over blir omtalt som Mühleisens romandebut. Jeg vil si meg uenig i denne påstanden. Boken har fått merkelappen nedtegnelser og det er det det virkelig er. Forskjellen på Mühleisen sine nedtegnelser og Knausgårds roman ligger nettopp i hvilken sjanger de skriver i. Mühleisen skriver prosaistisk essay med skjønnlitterære tilnærmelser. Knausgård skriver inn virkeligheten i fiksjonen. Likheten blir nettopp blandingen av fiksjon og fakta hos dem begge.


Er Mors og fars historie av Edvard Hoem regnet som en roman? Ja, men det er ikke Bjørn Westlie sin bok Fars krig. Hva er forskjellen på Hoem og Westlie sine bøker? Den største forskjellen er at Hoem i utgangspunktet er en skjønnlitterær forfatter, mens Bjørn Westlie er journalist. Ellers kan man påpeke at Hoems tekst er mer poetisk enn Westlie sin. Er det derfor så lett å si at en romanforfatter skriver en roman om sine foreldre mens en journalist skriver en biografi om sin far? I dette tilfellet virker det som om forlagene har valgt å se det slik. Jeg mener faktisk at Fars krig er bygd opp som en roman og har romanens dramaturgi. Jeg vil kalle dem begge for dokuromaner.


Mühleisens bok får meg til å tenke på en annen bok innenfor sjangeren foreldreepos, nemlig Meg eier ingen av Åsa Lindeborg. Også denne boken leker med roman- og novellesjangeren. Lindeborgs bok er en kjærlighetserklæring til sin far, Mühleisen sin bok er en kjærlighetserklæring til sin mor. Der Lindeborg skriver prosa, skriver Mühleisen kortprosa.

Mühleisen har et vakkert og fortettet språk. Med den poetiske tittelen Jeg skulle løftet deg varsomt over har Wencke Mühleisen med sine nedtegnelser skrevet en god bok, uansett sjanger.

Omslagsbildet er hentet fra Gyldendal Norsk forlag

Fiolinane av Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll skrev i 2008 Eit vintereventyr. Den handler om en navnløs ung mann i en navnløs fangeleir på et ukjent sted uten dato og årstall. Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg da jeg leste denne boken. Språket var så modent at man skulle tro forfatteren hadde skrevet opp til flere romaner. Men dette var hans første. Den var min favoritt til å vinne Tarjei Vesaas' debutantpris, men den vant ikke. Så feil kan man ta.

Ikke søt musikk

I disse dager er han ute med sin andre bok; Fiolinane. Det sies ikke noe konkret, men hovedpersonen er en gutt i tolv til femten års alderen. Han bor sammen med mor, far og to søstre i et skur. Bak bølgeblikkveggene er det en haug med dritt, bokstavelig talt. Romanens figurer er navnløse, ansiktsløse og går nakne i den skitne sanden. De bor i en leir som ligner en flyktningleir. Bokens omslag har et bibelsk preg over seg og boken innledes med et sitat hentet fra Jobs bok. I likhet med Job blir gutten og familien utsatt for umenneskelige prøvelser. Nekrofili, pedofili, incest, kannibalisme, voldtekt og grov vold er kun stikkord som sier litt om hva slags tekst vi har med å gjøre. Det er til tider smertefullt å lese de grufulle skildringene og mangelen på medmenneskelighet. Det eneste positive holdepunktet gutten har er hans gamle farfar. Han lar fiolinens vakre toner skygge over det mest grusomme. Det er med en usedvanlig musikalitet Leikvoll skildrer guttens liv i leiren. Leikvoll skriver grusomt godt.

Finnes det litteratur som ligner på dette?

Dette er sterk kost. Jeg har ikke lest noe lignende siden jeg leste Äldreomsorgen i Övre Kågedalen av Nikanor Teratologen. Da hadde jeg behov for pause i lesningen på grunn av de sterke scenene, inntil jeg så det humoristiske i det hele. Stig Sæterbakken gjorde et ærlig forsøk på å oversette denne boka til norsk i 2007 på Cappelen Damm og fikk fortjent Kritikerprisen for beste oversettelse. Til og med Gunnar Blå med sin roman: Den tredje systern blekner i forhold Leikvoll sin burleske roman.

Som bokhandler blir det en utfordring å selge denne boka på anbefaling uten å snakke med kunden direkte. Sammen med Eit vintereventyr vil denne boka bli stående som en kultklassiker.

Omslaget er hentet fra: Det norske Samlaget

Vårløsning

Sagt den 27. januar 2010:

Julelesning har gått over til Midtvinterslesning. Har en måneds date med Isabelle Eberhardt og leser litt av og om henne.

Men skal få tid til de tynne titlene også. Pakker tursekken for fjelltur neste uke. Der legger jeg sammen med leselampa, ullslipsene, mayerterningene, langrennskiene og strikketøyet en liten bunke samtidslitteratur:

Simen Hagerup: Grufulle tomrom (essay)
Knut Isachsen: Lys og løgn (dikt)

Siri Hege: Et øyeblikk noen tusen år (dikt)
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (roman)

Og hei som det går unna i svingene!

Sagt den 17. mars 2010:

Midtvinerlesning gikk over til vårløsning og vips er facebooklesesirkelen på plass her!

Eberhardtboka ble loddet bort og fjellturen ble noe kortere enn planlagt, men bøkene jeg hadde pakket er lest og vurderingen kan du lese blant annet på denne siden.

A så fine, så, prillen - en samtale med Sigmund Løvåsen.

Ansvarlig redaktør i Den lille rødstrupe, Fred Uno Annesen Huvenes, tok turen til Trysil for å ta en prat med forfatteren Sigmund Løvåsen. Her er intervjuet! God fornøyelse!

Vi sitter på Nybersund Idrettslag sin stadion Sundbanen i Trysil. Gressmatta er kledd i hvitt av all den snøen som har falt i det siste. Tribunen er snøtung og vi har måket oss en litt plett som vi sitter på. Vi knasker sjokolade og drikker solbærtoddy på termos. Dette er rammen rundt et intervju med forfatteren Sigmund Løvåsen som kom med sin tredje bok tidligere i år.

Forfatterrollen

Først og fremst vil jeg gratulere deg med gode skussmål for dine tre bøker. Først for debuten Nyryddinga. Senere for teaterstykket Daga som gikk sin seiersgang i Hedmark og med en liten tur innom Oslo. Og sist men ikke minst den oppmerksomheten som er gitt i og med utgivelsen av romanen Brakk. Bedre start på sin karriere som forfatter kan man knapt nok få. Jeg vil derfor spørre deg om hva alt dette oppstusset omkring dine bøker har gjort med deg som person, så vel som forfatter?

Eg håpar det ikkje har gjort så altfor mykje med meg som person. Sjølv om så klart alt ein opplever og er med på vil forme ein. Som forfattar vil ein kanskje heller ikkje at all virak rundt ei bokutgjeving skal verke inn på kva ein skriv. Men det gjer det. Dagar med tvil fins det mange av på skriverommet, og da kjennes det godt å få positiv merksemd som bra kritikkar og prisar og slikt. Ein får meir tru på det ein driv med, og kanskje ein vågar meir neste gong ein skal skrive ei bok. I alle fall kjenner eg det slikt. Får ein negativ kritikk, kan det enten ta i frå ein motet til å halde fram, eller det kan føre til at ein vil halde fram med sitt berre på faen.

Jeg tenker på Kristofer Uppdal, Tarjei Vesaas, Olav Duun, Per Petterson og blant annet Sigurd Hoels Veien til verdens ende når jeg leser bøkene dine. Alle beskriver menn i alle aldere som arbeider i skogen og langs veien. Hvor mye inspirasjon har du hentet fra disse forfatterne? Har du noen litterære forbilder?

Eg har lese både Uppdal, Vesaas, Duun og Petterson med stor glede, og da særleg Vesaas, som er den eg kjenner meg mest i slekt med. Men om ein tar Vesaas og Duun, så kan ein jo spørje seg om eg er mest litterært påverka, eller om det berre er at eg skildrar same type miljø og har noko av same erfaringsgrunnlag. Men eg er absolutt innlest på den nynorske litt eldre litteraturen.

Når man leser bøkene dine, først og fremst de to romanene, så tenker at jeg disse vil stå som en påla i norsk litteratur. Hvilke tanker gjør du deg om dine egne bøker og hvilken framtid de har?

Det er noko eg tenkjer på av og til. Det er utruleg vanskeleg å seie noko om kva slags bøker frå vår samtid som blir ståande. Kanskje blir dei som er store i dag, heilt borte om nokre år. Kanskje blir andre oppdaga etter sin død. Ingen veit, og bra er det. Men eg håpar å ha skildra noko frå vår samtid som folk kan gå tilbake til for å få eit bilde av landbruk og gardsdrift på slutten av 1900-talet. Bøker er jo også dokumentasjon av samtid.

Det er noe rotekte med måten du skriver på. Man får følelsen av å kjenne svetten, den tunge pusten til Geir som arbeider seg gjennom sorgen. Samtalene er varme og naturlige. Mange andre nyklekte forfattere virker noe eplekjekke og blærete i måten å ordlegge seg på, hvor har du denne lune forfatterstemmen fra? Sagt på en annen måte: man blir ikke en ordkunstner over natta, hvor har du lært deg å beherske den stilsikre skrivingen som du gjør?

Det er vanskeleg å seie kvar ein har ting frå. Men lesing, det å trene seg til å bli ein god lesar, det er det som er viktigast for ein forfattar. Året ved Forfattarstudiet i Bø var eit viktig år for meg. Der blir ein trent som kritisk lesar av både eigne og andres tekstar. Så kan ein så klart håpe ein har ein slags språkleg musikalitet liggande i bakhovudet frå før.

Til slutt, ni kjappe spørsmål:

1. På smussomslaget av Brakk er det en samling med stein og et nærbilde av et dyrehode. Er det en sau eller geit?

Det er ei geit. Mange har klaga på det ettersom det bare er sauer i boka, men eg synes det er fint. Det viktigaste er at det er eit dyreauge.

2. Geir hadde en kamerat som het Finn. Hvor ble det av ham?

Det vart dessverre ikkje plass åt han i denne boka. Det er slik det er med oppfølgjarbøker, ein må konsentrere seg om å skapa ei god bok som kan stå på eigne bein, og da må ting frå førre bok vike.

3. Hvilken bok har betydd mest for deg? Hvorfor?

Fuglane av Tarjei Vesaas. Det er ei stor bok, og det var ein av dei første romanen eg las som verkeleg fengsla meg.

4. Hva leser du nå?

Akkurat no les eg Pan av Knut Hamsun. Mykje skog. Ein del kjærleik. Ei god bok.

5. Har du drevet noen form for idrett? Eg dreiv med skyting i ti år frå eg var sju til eg var sytten.

No er det berre skigåing av og til for å mjuke opp stive skriveskuldre.

6. Er sporten en rosa del som du kaster i pappinnleveringen uten å titte på den eller finleser du tabeller og sportslige uttalelser?

Eg kjøper sjeldan aviser som har sportsbilag, men når eg gjer det så går det nok i søpla ja.

7. Hvilken fotballkamp er den siste du så?

Det var ein kamp mellom Slettås og Vestby i bedriftsserien. Etterpå var det hæla i taket på lokalet på Slettås.

8. Hva er ditt forhold til fotballaget Cheltenham Town?

Eg er sjølvsagt stor fan. Eg har ikkje fått følgt med i det siste, men no når det har roa seg litt kring boka, så er eg tilbake.

9. Hvordan tror du det går for Cheltenham Town i år? Rykker de opp eller vil de bli værende i engelsk 4.divisjon?

Dei blir nok i 4. divisjon eit år til. Men til neste år skal dei opp!

På tide å tenke på hjemturen

Med disse spådomsord reiser vi oss fra de kaldklaka bordplatene, pakker sammen sakene våre og beveger oss nedover til Trysil sentrum. Her finner vi boka hans Brakk i tettstedets bokhandel. Cheltenhams skjebne må derfor vike for en stund. I sentrum av en flokk med kunder får den godt likte forfatteren skryt av sine sambygdinger, slik han har fått omkring i hele Norge.

Jeg trekker meg tilbake i et hjørne og finner ut at denne bokhandelen også har en leketøysforretning, et antikvariat på loftet og en tippebenk innerst i lokalet. Oppglødd av Løvåsens hjemmeseier går jeg til tippebenken og krysser av for en klar hjemmeseier for Cheltenham Town på langoddsen. Med dette sier jeg takk og farvel, og på gjensyn med forfatteren Sigmund Løvåsen og tettstedet Trysil. Om en måned spiller Nybergsund i 2. divisjon i det norske seriesystemet. På samme tid spiller Cheltenham Town i engelsk 3.divisjon?

Bøker utgitt av Sigmund Løvåsen på Det norske Samlaget:

Nyryddinga, roman, 2003. I heftet utgave fra 2004.
Daga, skuespill, 2004.

Brakk, roman, 2006.

Bildet av Trysil er hentet fra hjemmesiden til Trysil kommune.
Bildet av Sigmund Løvåsen er hentet fra Det norske Samlaget.
Omslagsbildet av Nyryddinga er hentet fra Det norske Samlaget.
Omslagsbildet av Daga er hentet fra Det norske Samlaget.

Omslagsbildet av Brakk er hentet fra Det norske Samlaget.

Denne teksten er hentet fra den offisielle hjemmesiden til Norwegian Robins: Cheltenham.no
Publisert for første gang, våren 2006.

Den første slurken med øl (Ørsmå gleder)

Har nettopp lest Philippe Delerm sin Den første slurken med øl - Ørsmå gleder) gjenutgitt på Det norske Samlaget.

Den hadde ålreite betraktninger over smått og stort. Små anekdoter på to til tre sider. Mine favoritter var beskrivelsen og fascinasjonen av den første slurken med øl en fredagskveld. En annen er om det herlige universet man stiger inn i når man besøker en bokbuss. Den var litt typisk fransk med et nynorsk tilsnitt signert Ragnar Hovland.

The Ballad of Isabelle Eberhardt av Patti Smith

The Ballad of Isabelle Eberhardt


I need a harem of men
so many rhythms within
my insatiable spin
the wind the sand
the worlds I embrace
the hottest place
the sad hospital
of my soul
billows as I roll
the terrain of new skin
I condemn any pattern
I bind I blend
other sedatives cigarettes
vines twisting under belts
of the female nerv

I need a harem of wisdom
time tirckling wit
sinking blood of scareb
the crescent wound
A life ago
I petitioned a harem
of gods and was struck
in the neck
the great weight
the flake of idols
bobbing heads of gods
rendered in the saber
of relinquished hearts
disbanded hands.

My throat a vehicle
I have moved from the caravan
to spread myself at your feet
I have vowed
to meet thee
in the belly of a rock
the last thing I'll see
is your stare within me
a liquid stretch
obscuring stench
that I may pass
from this existence
knowing I existed
holding fast the gold plate
the koranic script of stars.

I need a raft
to carry me over
the yellow river
a harem of prayers bells
chiming Isabelle
the ballad of a girl
the drunken violin
who drowned in the desert
wrapped in her name
dressed in sheets
of her own fair hand
waves of muslin
one last word
Islam I am
devour me
Lord.

Patti Smith

(hentet fra Tidskriftet Utflukt, 01/2008)

Boktips om Isabelle Eberhardt

Boktips for å bli bedre kjent med Isabelle Eberhardt:

• Torunn Borge: Yrke, reporter (antologi)
• Sigrid Briseid: Nomade var jeg. Biografi og tekstutvalg
• Tidskriftet Utflukt, 01/2008. Lån den på Deichmanske hovedbiblioteket i Oslo.
• Sven Lindqvist: Ørkendykkerne (essay, reiseskildring)
• Per Petterson: Månen over porten (essay)
• Finn Skårderud: Andre reiser (essay)
• Elisabeth Eide: Å finne deg igjen (roman)
• Patti Smith: The Ballad of Isabelle Eberhardt (sangtekst)

Litteratur på Blå og Ladyfest presenterer: Isabelle Eberhardt – nomaden, forfatteren og legenden

Litteratur på Blå i samarbeid med Ladyfest inviterer til en litterær festaften viet forfatteren og journalisten Isabelle Eberhardt (1877-1904). Eberhardt regnes som den første kvinnelige krigsreporteren. Hun kledde seg som en arabisk mann og skrev under pseudonymet Mahmoud Saadi for slik å få innpass i ulike miljøer. På tross av at hun var en levende legende er hun lite kjent i Norge. Eberhardt var ørkendykkeren som druknet i ørkenen, men myten omkring henne lever den dag i dag.

Hvem var hun, Isabelle Eberhardt? Var hun anarkisten Eberhardt? Feministen Eberhardt? Eller romantikeren Eberhardt som drømte om det lykkelige Arabia? Hun skrev reiseskildringer, noveller, artikler og en uavsluttet roman. Står litteraturen like sterkt i forhold til det myteomspunnende livet hennes? Denne kvelden har vi invitert et knippe Eberhardt-eksperter for å bli bedre kjent med kvinnen, forfatteren og de mange sagnomsuste historiene om henne.
I panelet: Sigrid Briseid, idehistoriker og lektor som skrev sin Master i Idéhistorie om Isabelle Eberhardt. Hun er også forfatteren bak utgivelsen Nomade var jeg – Biografi og tekstutvalg (2009)

Renate Thorbjørnsen er medieanalytiker i Retriever og medarrangør av Tekstallianse. Hun var redaktør for tidsskriftet Utflukt som viet et nummer til Isabelle Eberhardt i 2008.

Fred Uno Ljosland Huvenes er kveldens ordstyrer. Han er litteraturviter og bokhandler som har skrevet masteroppgave med reiselitteratur som tema: ”Å tyde fotspor i het sand – sannhetssøken og forestillingen om det ukjente i Thorkild Hansens Det lykkelige Arabien – en dansk ekspedition 1761-67 (1962)”.

(Bildet av Isabelle Eberhardt er lånt fra siden: http://www.islamyal-andalus.org/publicaciones/conversos/eberhardt/isabelle.htm)

Pensum for en pen sum

Jaktsesongen på pensumbøker er godt i gang. Men hvilke jaktmarker skal man velge?

På vei ut av Akademika møter vi litteraturstudent Fred Uno Huvenes. Selv om han har et av universitetets største grunnfagpensum, har han likevel skaffet seg alt til odel og eie.

– Det er klart det koster litt, iallfall her på Akademika. Men ettersom jeg har mest skjønnlitteratur på pensum, har jeg brukt loppemarked og antikvariat, og spart en del på det.

Huvenes anbefaler spesielt Majorstuen og Adamstuen antikvariat. Han har også spart noen tiere på å bruke Bokkilden.no.

– Hvor mye penger har du brukt til sammen?

– Jeg vet ikke helt, eller rettere sagt, det tør jeg ikke tenke på. Det føles ikke så surt å kjøpe pensum når det er skjønnlitteratur, det er jo alltids bra å ha i bokhylla.

Huvenes har også lurt til seg noen gratis bøker.

– Jeg meldte meg som kunde hos Mao.no og fikk Den lille prinsen. Så skrev jeg 5 bokanmeldelser for dem og fikk stort nok gavekort til å kjøpe Celines Reisen til nattens ende. Jeg har godt håp om å få disse godkjent på pensumlista. Jeg har også fått noen bøker av faren til kjæresten min, avslutter Huvenes.

Dette er hentet fra Universitas. Av Dag Stian Husby og Audun Halaas (foto). Publisert 27.02.02.