Hvordan kan skjønnlitteratur motivere til økt lesing på skolen?

Boka har harde konkurrenter i et mediesamfunn der ting skal gå i et superheltraskt tempo. Flere elever ytrer at boka tar for lang tid å lese. Det føles fortere å spille et digitalt spill eller se en film. Er det plass til skjønnlitteraturen i hjemmet og på skolen? I så fall hvordan jobber man best med skjønnlitteraturen i norskfaget og i andre fag?

Lesing og skriving er et stort og omfattende felt. I 2002 kom Norge veldig skjevt ut på leseferdigheter ved den internasjonale undersøkelsen i regi av PISA (Programme for International Student Assessment). I ettertid har man hatt fokus på lese- og skriveferdigheter som grunnleggende ferdigheter i alle fag. Dette kom med kunnskapsløftet i 2006. Økt leseforståelse bidrar til økt skriveforståelse. Kan skjønnlitteratur være motivasjon for mer lesing? 

I Etnisk mangfold i skolen (2010) berører Joron Pihl litteraturbasert undervisning og bibliotekets rolle i samfunnet. Selv om boken omhandler elever med minoritetsbakgrunn og flerspråklige elver, kan hennes synspunkter nyttes på elever som har norsk som førstespråk. Det samme gjelder Lesing, lekser og læring – Tilpasset opplæring og inkludering i den flerkulturelle skolen (2014). Her ser de blant annet på kompleksiteten rundt avkoding av kulturelle språkkoder i en lærebok ved grunnskolen. Jeg skal også trekke fram det svenske leseprosjektet «Listiga räven». Gjennom Sylvi Penne stiller jeg spørsmålet hva norskfaget skal være: Er det å lære om litteratur eller lære gjennom litteratur. Ja takk begge deler?

Skjønnlitteratur og sakprosa

Hva er skjønnlitteratur? Hva er sakprosa? Skjønnlitteratur er kort sagt fiktiv litteratur. En definisjon på sakprosa er: «Sakprosa er tektster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson 2008: 34). Mottakeren er med andre ord leseren. I følge sakprosateksten til Tønnesson, er det forfatteren som setter premissen om hva som skal regnes som en sakprosatekst eller ei. I leksikonartikkelen «sakprosa» på www.snl.no har de valgt Tønnessons definisjon som innledning til diskusjon omkring sakprosa. Som adressat har jeg grunn til å oppfatte leksikonartikkelen som en direkte ytring om virkeligheten. Dermed kan jeg si at det er en sakprosatekst. Det kan jeg i utgangspunktet også si om en Wikipediatekst, men der har ikke artikkelen noen forfatter som står til ansvar for teksten.

En annen definisjon finner vi i Anne Løvlands artikkel «Fagbøker» i Ungdomslitteratur – ei innføring (2014). Der drøfter hun forfatterens virkelighetsforståelse og forfatterens litterære grep og kommer fram til at […] sakprosa er tekstar der forfatteren har ein intensjon om å fortelje om noko verkeleg, og der lesaren har grunn til å tru at det som blir formidla, er sant eller i det minste sannsynleg» (Løvland 2014: 164). Med andre ord, så er skjønnlitteratur motsatsen til sakprosa eller sagt med Litteraturvitenskaplig leksikon; «Overgangen mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være uklar» (Lothe m.fl. 1999: 234). Ei lærebok i et skolefag er sakprosa, men vi skal se at læreboka kan inneholde skjønnlitteratur.

Etter et kort forsøkt på å definere hva skjønnlitteratur er og ikke er, kan vi se på hva den rommer. Skjønnlitteratur er blant annet lyrikk, drama, romaner, noveller, kortprosa og reiselitteratur. La oss ta en nærmere titt på skjønnlitteraturens plass i norskfaget.

Skjønnlitteraturens rolle i norskfaget

Innledningsvis skisserer Henning Fjørtoft i Norsdidaktikk (2014) ulike teorier som drøfter nytten av skjønnlitteratur i norskfaget. Fjørtoft spør seg: «Hvordan kan vi skape engasjement og opplevelse av relevans for alle elever, og hvordan kan vi legitimere skjønnlitteraturens plass i norskfaget?» (Fjørtoft 2014: 184). Hvordan øke leselysten for de som ikke er motivert til å lese med økt fokus på skjønnlitteratur i norskundervisningen? I norskfaget er det flere steder innført leseøkter fra de er små. Dette er et hinder for noen, men til glede for andre. For de enkelte som ikke har knekt lesekoden kan disse leseminuttene virke evigvarende. De kan virke søvndyssende for de som ikke leser utenom skolen. Lesing i form av tvang kan virke demotiverende. Kan alternativet være å høre en lydbok? Samtidig er det et frikvarter for de som liker å lese. I utgangspunktet blir det satt av 20-30 minutter der de kan lære noe gjennom lesning.

Hvordan jobbe med litteratur og øke lysten på å lese? Lese er avkoding og gir økt forståelse. Hvordan fange leseglede? Hvordan øke skrivelysten ved å lese skjønnlitteratur? Norskfaget har ikke som oppgave å skape nye forfattere, men det er ikke skadelig å øke kompetansen på skriveferdighetene. Kan undervisning av skjønnlitteratur være med på å øke skriveferdighetene? Marthe Moe har erfaring med at «[…] elever som leser mye, blir bedre skrivere» (Moe: 193). Samtidig mener hun at lesing er viktig for selvforståelse og mestring. Dette er interessant lesning.

Hvordan lese skjønnlitteratur

Sylvi Penne påpeker at norsk og svensk skolegang dreier seg om å lære gjennom litteratur framfor det å lære om litteratur. Det kan ha praktiske årsaker, men hvor blir det av skjønnlitteraturens egenart midt i det Schüllerqvist kaller for kombinasjonsstrategier? La oss se nærmere på hvordan undervise om skjønnlitteratur.

Hvilken metodikk skal man møte skjønnlitteraturen med? Skal man lese den ut i fra teoriene; historisk-biografisk, nykritikk, formalisme eller nyere hermeneutikk? Teoriene er mange. Jeg støtter meg til Skardhamars utgangspunkt. Skardhamar ser på fire innfallsvinkler eller tilnærmingsmåter til skjønnlitteratur:

1. Forfatterorientert
2. Samfunnsorientert
3. Tekstorientert
4. Leseorientert

(Skardhamar 2001: 60-61 og Skardhamar 2005: 11)

Forfatteren i fokus. En forfatterorientert tilnærming ser på sammenhengen mellom forfatterens liv og diktning. Den er historisk-biografisk og det blir her viktig å kjenne til forfatteren til dens kontekst. Vi har en lang tradisjon for slik tilnærming av litteratur. Den har i følge Skardhamar en klar pedagogisk verdi. Forfatterbiografiene er skrevet over denne lesten. Man forsøker å se etter mulige forklaringer for hvorfor forfatteren skrev som han eller hun gjorde eller man ønsker å se om det er noe av forfatteren selv tilstede i teksten. Denne tilnærmingen er forklarende og beskrivende.

Biografien er en sjanger som ligger i grenseland mellom skjønnlitteratur og sakprosa, fiksjon og fakta. Lokalt sett er det flere biografier om blant annet Kjell Askildsen, Henrik Wergeland, Camilla Collett, Jens Bjørneboe, Vilhelm Krag, Gabriel Scott og Knut Hamsun. Ved å se på en eller flere av biografiene er det nyttig å se hvordan biografen har valgt av kilder, og hva de legger vekt på av hva man vil framstille. Hvordan en biografi blir, avhenger av hvilken synsvinkel forfatteren har valgt i sin framstilling av personen det skrives om.

Å arbeide med biografien kan være en ressurs i flere fag i tillegg til norsk. I kroppsøving kan man eksempelvis lese biografier om idrettsutøvere som for eksempel Jesper Mathisen sin Pappas siste kamp (2011), Håvard Rem sin Erik Mykland (2000) eller Best med ball (2010) av Erik Mykland, Kristoffer Hæstad og Viggo Strømme. Samtlige har tilknytning idrett og Sørlandet. I kunst og håndverk kan man trekke fram bøker som omhandler blant annet Thilo Schoder, Henrik Sørensen, Kjell Nupen, Leonard Richard og Else Marie Jacobsen. Nina Goga mener biografien har relevans for elevene:

Ikke bare gir lesing av biografier innsikt i andre menneskers liv og i litterære strategier i formidlingen av det, biografilesing kan også stimulere barn og unges refleksjon over eget liv og over hvordan det kan forvaltes litterært, gjennom ord og bilder, i de mange medier der de bevisst eller ubevisst former sporene av sitt eget liv.

(Goga 2014: 82)

Samfunnet i fokus. Skardhamar mener at styrken ved samfunnsorienterte tilnærmingsmåten er at elevene stimuleres til å bli mer samfunnsbevisste. Ulempen er å la et bestemt samfunnssyn skal legge premissene for lesningen.

Teksten i fokus. En tekstorientert tilnærming er å se på tekstens oppbygging. Teksten i seg selv er i fokus. Teksten er autonom. I ytterste grad vil en utgivelse av en slik tekst hverken inneholde forfatternavn eller tittel på tittelbladet. Den vil være trykket i en ensfarget og enkel papirutgave. Ingenting skal kunne farge teksten utenom teksten selv. Alternativt kan den utgis på en pdf-fil eller i en e-bokversjon.

Det er mange måter å møte teksten på. Man kan ha samtale om teksten. Opprette en boklogg. Dramatisere teksten. Tegne en tegneserie på bakgrunn av teksten. La elevene lese selv. La de lytte til lydbok og eller la læreren lese fra boken. Nærlesing av teksten der man ser etter ord og uttrykk som har betydning for tema, motiv og budskap. Analyse av ulike sjangere.

Leseren i fokus. Ved en leseorientert tilnærming ser man teksten i forhold til den enkelte leseren. Fjørtoft trekker fram Jon Smidt sin avhandling Seks lesere i skolen (1989). Den undersøkte leserresponsteorien. Det ble ulik og unik lesning av samme bok. Med ulik kulturell kapital har man ulike lesestrategier. «Balansen mellom en elevorientert og en tekstorientert litteraturundervisning kan derfor være et ideal for litteraturundervisning» (Fjørtoft 2014: 185). Laila Aase motsetter seg ideen om at lesning i norskfaget skal handle om utvikling av elevens individuelle eller sosiale identitet. Litteraturundervisning bør heller handle om å forstå estetiske tekster som del av en utforskning av selve språket [...]» (Fjørtoft 2014: 185). Fjørtoft mener at «[...] skjønnlitteraturen bør fremheves som verdifull i dobbel forstand – både som estetisk objekt av høy kvalitet og som et pedagogisk grunnlag for å utvikle verdifull lese- og skrivekompetanse» (Fjørtoft 2014: 186). Marthe Moe referer til Jon Smidt som sier at nyere litteraturteori har vært opptatt av leserens rolle i tolkningsprosessen: «Leser-respons-metoden». Der sier Skardhamar at «analysen vil legge vekt på leserens opplevelse av hva som er relevant i teksten.

Marthe Moe har valgt en leseorientert metodikk: «Hovedprinsippet mitt er å ta utgangspunkt i det elevene selv legger merke til når de leser (eller hører læreren lese) teksten. Elevenes egne tanker om tekst er verdifulle. Når undervisningen er bygd på det elevene legger merke til når de leser, blir litteraturen mer relevant for dem». (Moe 2014: 193) Inn i teksten: «personlig tilnærming til tekst» «Å starte en teksttilnærming med elevenes innspill krever en godt forberedt lærer» (Moe 2014: 194).

Lokal skjønnlitteratur. Hvordan kan undervisning i lokalt forankret skjønnlitteratur være med på motivere elever til å lese mer? Fordelen med å ha fokus på lokale samtidsforfattere er mulighet for forfattersamtaler. Man kan lettere invitere forfatteren til et besøk hvor han eller hun forteller om det å være forfatter generelt og la ham presentere sine bøker spesielt. Av økonomiske årsaker kan dette være et hinder. Hvis arrangementer er i skoletiden og dette kan sammenfalle med undervisning i norskfaget, kan man besøke arrangementet.

Følgende vil jeg kort liste opp noen lokale sørlandske samtidsforfattere i ulike sjangere som jeg ønsker å gjøre til fellestekster. Innen noveller må Kjell Askildsen som opprinnelig er fra Mandal nevnes. Paal-Helge Haugens skriver poetisk og sjangeroverskridende skjønnlitteratur omkring kilder med punktromanen Anne (1968). Karl Ove Knausgårds åtte romaner; Ute av verden (1999), En tid for alt (2004) og Min kamp 1-6 (2009-2011) rammer inn Sørlandet på en slik måte ingen sørlending har gjort tidligere. Bjarte Breiteig har blant annet skrevet noveller som skildrer arbeidsforholdene på Falken Bridge i Kristiansand på 1990-tallet. Også hans reiseskildring Île Sainte-Marie bør nevnes. Christian Moe-Repstad fra Kristiansand er blant de fremste lyrikerne i landet. Hans verk Teorier om det eneste (2013) er et eksempel på selvbiografisk lyrikk fra Sørlandet. Debutanten Atle Håland skriver delvis biografisk i sin lyrikksamling Han (2015). Han er et spennende, ungt og ubeskrevet litterært blad. Multikunstneren Terje Dragseth skriver blant annet poetisk sci-fiction i Bella Blue (2012). Mirjam Kristensen trekker fram Sørlandet i sin kritikerroste Jeg har ventet på deg (2014). Morten Langeland eksperimenterer med makrell-lyrikk i ÆÆÅ (2012). Ungdomsromanen Spranget (2013) av Heidi Sævareid, handler om de nære relasjonene og hvordan gruppepress og religion spiller inn på hver enkelt. Tiril Valeur skriver godt og underholdene for de aller minste leserne. Sist men ikke minst har man Gaute Heivoll og biografiromanene.

Det er flere å ta av og det er opp til hver enkelt norsklærer å utnytte det litterære mangfoldet som er forankret lokalt. I tillegg har man flere forfatter man kan vekke til live; Jens Bjørneboe, Gabriel Scott, Knut Hamsun, Camilla Collett, Henrik Wergeland og Henrik Ibsen for å nevne noen. Man kan la det ende opp som en fordypningsoppgave om hele forfatterskap eller en kortere tekst om noen av de romanene som er lokalt forankret. Å lese lokal skjønnlitteratur kan være identitetsskapende. Elevene kan få følelsen av å ha noe til felles med lærer, andre elever og lokalsamfunnet.

Skjønnlitteraturens rolle i andre fag

Skjønnlitteratur i samfunnsfag og historie. Skjønnlitteratur kan på mange måter være en døråpner for andre emner og fag. Blant annet samfunnsfag og historie. Romanen blir oftest sett på som ren fiksjon, men selv sakprosaen griper til fantasien når fakta om virkeligheten har hull som skal fylles. Knut Kjeldstadli mener at man ikke kan se svart/hvitt på skjønnlitteratur og sakprosa i historiefaget: «En forfatter som velger å skrive en realitisk, historisk roman, signaliserer til leseren at det jeg nå beretter, skjedde slik jeg forteller det. Forfatteren inngår på et vis en kontrakt med leseren om at innholdet samsvarer med en fortidig virkelighet» (Kjeldstadli 1992: 281). En slik kontrakt gjorde Sigrid Undset med sine middelalderromaner.

En slik «kontrakt» forsøker også forfatteren Gaute Heivoll å inngå i etterordet av Himmelarkivet (2008): «Dette er en roman. Jeg har benyttet meg dokumentarisk materiale så langt jeg har funnet det nødvendig for å skrive nettopp en roman. Resten er diktning både om levende og døde personer, virkelige og fiktive» (Heivoll 2008: 247).

I historiefaget er det fokus på bruk av kilder. Ved bruk av kilder skal man fortelle historien. Hvem forteller historien? Hva fortelles? Hva fortelles ikke? Hvilke kilder har de brukt for å fortelle historien? Historiefaget handler blant annet om å orientere seg i kildemateriale. Hva er så en troverdig kilde? I en av kildeoppgavene som blir brukt ved videregående skole gis det som kildemateriale, ulike beretningene omkring henrettelsen av Vidkun Quisling. En av kildene er Thorkild Hansens Processen mod Hamsun (1978). Den danske forfatteren Thorkild Hansen lot seg ikke skremme av hverken sjanger eller form da han skrev den kontroversielle boken om Knut Hamsun. Hvordan man skal tolke utdraget fra denne boken vil være ulikt ut i fra hvilken kjennskap man har til hvor verket står som faksjon eller fiksjon eller i grenselandet mellom forankret skjønnlitteratur i norsk og samfunnsfaget disse litterære termene. Det kan virke komplekst og noe forvirrende for elevene. Lesning av skjønnlitteratur kontra sakprosa kan trene opp elevene til å bli mer kildebevisste.

Undervisningsopplegg. Tidligere har jeg nevnt forfatteren Gaute Heivoll. Han har valgt å skrive om sine nære relasjoner. Tydeligst kommer dette fram i Himmelarkivet (2008), Før jeg brenner ned (2010) og De fem årstidene (2014). Bøkene er relevante i norsk og andre fag. Det er mest nærliggende å trekke fram Himmelarkivet i fagene norsk og samfunnsfag. Gaute Heivoll har truffet den dype folkesjela med sin beretning om motstandsmannen Louis Hogganvik. Forfatteren skriver om fortiden. Han beskriver sin nåtid. Hva vil innholdet i boken å ha for fremtiden? Etter å ha lest boken kunne man ha besøkt Arkivet i Kristiansand. Det vil ta en dobbelttime i samfunnsfag på ungdomstrinnet og historie på videregående. Hvis ikke man er lærer fagene norsk, samfunnsfag eller historie, så er det ikke i veien for å ta turen til Arkivet som en samfunnsbevisst og historieglad norsklærer. Besøket vil fordre et etterarbeid hvor man kan la inntrykkene synke inn med muntlige og skriftlige tilbakemeldinger. Hva med å gi en tilbakemelding til Arkivet hvor man kommer med synspunkter om hvilke inntrykk man fikk av besøket?

Valget av Himmelarkivet kan være motiverende for elevene ettersom de har en lokal forankring. Forfatteren legger seg på et personlig plan. Samtidig har forfatteren lagt seg på et metaplan. Han forteller om prosessen om å skrive bøkene. På denne måten inviterer han elevene til å få et innblikk i hvordan det er å være forfatter og om det å skrive bøker. Samtidig kan slik type litteratur virke forvirrende for den enkelte eleven. Kombinasjonen av skjønnlitteratur og sakprosa kan gjøre elevene usikre på hvordan de skal gripe an det som er sant og usant. I bunn og grunn har de erfaring med at det som skal læres om på skolen er virkelig.

Skjønnlitteratur i samfunnsfag på ungdomstrinnet. La oss se på et annet eksempel fra erfaring med undervisning av samfunnsfag på ungdomstrinnet:

Klassen hadde hatt en leselekse fra læreboka Kosmos 9 (2007) av Nomedal og Bråthen. Den inneholder flere dikt, sitater, foto og malerier. Et av diktene var første strofe fra «The White Man's Burden» av Rydiard Kipling. Vi leste den på engelsk og sammen oversatte vi den for å lettere forstå bakgrunnen for nasjonalisme, imperialisme og kolonialisme. Skal teksten stå der uten kommentarer eller skal man bruke tid på å nærlese den? Har lærebokforfatterne tenkt på dette som et faglig og tidsriktig krydder for faget? På et vis vil denne skjønnlitterære teksten frembringe tanker omkring tema som vi snakker om. Samtidig kan den være et hinder for de som ikke er koblet på faget i utgangspunktet og som har nok med å orientere seg om selve fagteksten.

Skjønnlitteratur i naturfag på barnetrinnet. Et eksempel er tatt fra Lesing, lekser og læring (2014). Sangene «Alle fugler små de er kommet nå tilbake» og «No livnar det i lundar, no lauvast det i li» blir brukt som overskrifter i naturfagboka på barnetrinnet. Artikkelforfatterne konkluderer med at «[…] koblingen mellom det naturfaglige stoffet og norskfagets kanon fungerte ikke optimalt denne sammenhengen» (Laugerud, Askeland og Aamotsbakken, 2014: 62). Elevene hadde norsk som andrespråk og hadde ikke kjennskap til disse tekstene. Hvilken rolle spiller en slik type tekst for elever som ikke har kjennskap til slike sangtekster ? Hvis det er nødvendig å krydre fagtekstene med rim og sanger, så er det hensiktsmessig å ha en førlesningsdel med lærerne eller som en del av et gruppearbeid, slik Laugerud, Askeland og Aamotsbakken skisserer det.

Sylvi Penne henviser til det Schüllerquist kaller for «kombinasjonsstrategier» i litteraturundervisningen. Kombinasjonsundervisning er blant annet temaundervisning, prosjektarbeid eller andre tverrfaglige og flerfaglige undervisningsopplegg (Penne, 2010). Selv om kombinasjonsstrategier kan være praktisk, så kan de skape pedagogiske utfordringer. Blant annet kan en miks av sakprosa og skjønnlitteratur skape forvirring for elevene. Forvirringen kan gå på bekostning av mestringsfølelsen. Når mestringsfølelsen svekkes, så svekkes også motivasjonen for å lykkes i et fag som blir for komplisert. Dette griper inn i de tre eksemplene ovenfor med bruk av skjønnlitteratur og film i samfunnsfag og naturfag. Sylvi Penne påpeker at «litteraturen i skolen er langt på vei blitt et middel til å tjene andre av skolens mangfoldige mål. Dette spørsmålet blir enda mer akutte når det gjelder film. Elevene ser film for å illustrere og utdype tema de arbeider med i andre fag» (Penne 2010: 113). Som vist ovenfor kan man knytte skjønnlitteratur og film til andre fag. Er det så galt å illustrere virkeligheten gjennom litteratur som er en anskuelse av virkeligheten? Nettopp det å blande inn skjønnlitteraturen kan være med på gjøre elevene bevisst på menneskers handlinger i virkeligheten.

Skjønnlitteraturens rolle i samfunnet

Skjønnlitteraturens rolle i klasserommet. Innledningsvis stilte jeg spørsmålet om skjønnlitteratur får for mye plass i undervisningen på skolen? Med det mener jeg å se at undervisningen preges av at litteratur kan brukes til nesten alt. Samtidig henviser Sylvi Penne til erfaring fra norske og svenske klasserom: «[…] viser gjennomgående at det er svært lite litteratur elevene får lest i skolesammenheng, og det meste de leser, er små utdrag fra læreboka» (Penne 2010: 113). Læreboka er satt sammen for å nå kompetansemålene i norsk. I tillegg til teoridelen, som skal være verktøy for å lese ulik type litteratur, er det en samling tekster som skal dekke et stort spekter innenfor faget. Det blir snakk om å prioritere. Man skal ikke utelukke at lærebokforfatterne har valgt blant sine subjektive hjertebarn. Sånn er det for læreren også. Læreren står fritt i å velge blant tekster for å dekke pensum i språk og litteratur. Spørsmålet er om hva dette gjør med undervisningen av skjønnlitteratur.

Det er dette Bjørkeng drøfter i forhold til eierskapet til en tekst. Han skisserer forskjellen mellom læreren som formidler litteratur, kontra læreren som forvalter litteraturen. Hva er forskjellen? I følge Bjørkeng er en formidler en som gjør det han eller hun blir bedt om å gjøre uten å reflektere. En som forvalter en tekst, har gjort en tekst til sin egen: «Å gjøre en tekst til sin egen betyr å ta den til seg på en slik måte at den får betydning ut over øyeblikket, at den på en eller annen måte blir integrert i det vi har fra før, andre erfaringer, andre tekster, noe som allerede er en del av oss» (Bjørkeng: 307). På denne måten mener Bjørkeng at eieforholdet til teksten gjør noe med hvordan læreren underviser i litteratur.

La oss se nærmere på læreren rolle som litteraturformidling eller forvalter av litteratur. Lærerens rolle spiller en stor rolle for at elevene skal tilegne seg kunnskap. Særlig viktig blir lærerens kompetanse om språk og litteratur i norskfaget. Lærerens kunnskaper og interesser blir en modellering for elevene. Ved siden av å arbeide med samtidsforfattere skal man også vekke liv i fortidig forfatterskap og litteratur. Mye avhenger hvordan læreren ønsker å legge fram arbeid omkring klassisk og lokal litteratur. Lærerens engasjement og entusiasme smitter over på elevene.

Peer Harry Bjørkeng mener at samhandling gjennom teksten er nøkkelen til økt kunnskap om litteratur. (Smidt 304-). Målet må være at det er rom for å lære noe nytt med gode undervisningssamtaler mellom lærer og elev eller elever. Tradisjonelt sett har det vært slik at som klasseleder skal læreren ha det siste ordet. En god litteratursamtale kan gjøre både læreren og elevene bedre. Sammen har de fått et eierskap til en tekst som før var eid av læreren. Klassen har skapt en fellestekst.

Mangfold i klasserommet. På ungdomstrinnet samles elever i klasser fra ulike skoler. Selv om barn på barnetrinnet skal ha tilnærmet lik skolebakgrunn, er det allikevel ulikheter i form av lærestrategier og organisasjon av klasser. Forskjellige metodiske grep omkring litteraturundervisning påvirker elevenes møte med litteratur på et høyere nivå. Bjørkeng mener å se at i grunnskolen står opplevelseslesingen sterkt med fokus på at eleven skal dannes gjennom å lese mer uten faglig avbrytelser. Der blir det legitimt å ha bøker man leser for å sluke og nyte. På barnetrinnet har jeg sett at man har laget en leseorm som snor seg rundt på veggen i klasserommet. Hver enkelt elev kan bidra med å gjøre leseormen større med å klistre opp sin pappsirkel med forfatternavn, tittel og sitt eget navn. Dette er med på å skape kultur for lesning i klassen. Det er viktig å fremheve de positive sidene ved lesning. Der spiller norsklæreren og bibliotekaren en sentral rolle. Oppleveseslesningen på grunnskolen kan være vel og bra på grunnskolen for å vekke leselysten. Samtidig påpeker Bjørkeng at eleven møter en annen hverdag på ungdomstrinnet og videregående. Der mener han at læreren tradisjonelt sett har stått sterkere som fagperson. Denne myten og denne trenden tror jeg er på vei til å snu.

Ulik skolebakgrunn og ulik kulturell bakgrunn danner grunnlaget for en sammensatt elevgruppe. Hvordan møter man den komplekse elevgruppa og motiverer de best til å øke lese- og skrivekompetansen? Man skal møte elevene med litteratur der de er i modningsprosessen og forsøke å treffe elevene med relevant og interessant lesning. Vil økt bruk av skjønnlitteratur i skolen være med på å bryte ned klasseskiller? Fjørtoft påpeker at Handesten og Weinreich påstår at litteraturundervisning kan kritiseres for å forsterke sosiale klasseskiller (Fjørtoft 2014). Jeg forstår deres kritikk slik at elevene har ulik kulturell kapital og stiller ulikt i forhold til lesning av skjønnlitteratur. Elevene står slikt sett på ulike nivå på bakgrunn av hvilken klasse i samfunnet de tilhører. Kan dette klasseskillet viskes vekk ved å introdusere skjønnlitteratur tidlig i undervisningsløpet? Det er da spennende å se kort på det pedagogiske lese- og skriveprosjektet «Listiga räven» - Läsinlärning genom skönlitteratur. «Listiga räven» ble gjennomført i Rinkeby utenfor Stockholm i Sverige. Inspirert av prosjektet "Whole language"-metoden fra New Zealand, ble prosjektet gjennomført i en klasse med 12 ulike nasjonaliteter. Barna var i alderen 6-9 år. Prosjektet gikk ut på at man byttet ut lærebøker med skjønnlitteratur for barn. De mente at barna la grunnlaget for lesing og skriving på bakgrunn av svenske klassikere blant barnebøker. Initiativtagerne ser nytten av prosjektet også kan brukes i klasser høyere tetthet av rent svenskspråklige elver. Resultatet var at «pedagogikken som ble lagt til grunn innenfor litteraturbasert undervisning i Rinkeby-prosjektet, utjevnet faktisk virkningen av foreldrenes lave sosialøkonomiske status og utdanningsnivå på elevenes prestasjoner» (Pihl 2002: 253). Det var et svært godt samarbeid mellom lærer og skolebiblioteket, skolen og folkebiblioteket der barna ble tidlig introdusert til et nært forhold til bibliotekene. Klasserommet fylt opp av litteratur. Kanskje kan prosjektet adopteres til norsk skole og til høyere klassetrinn?

De ulike barneskolene har som sagt ulik lese- og skriveundervisning. Noen har mer fokus på lesing av skjønnlitteratur enn andre. Enkelte skoler har vel utbygde skolebibliotek. Andre har knapt bøker til utlån. Der det er skolebibliotek kan bibliotekaren være fraværende av økonomiske årsaker. Å prioritere et godt tilfang til bøker og god formidling av litteratur er en god investering. Slik er det for elevene på hjemmebane også. Enkelte elever kommer fra hjem med fokus på lesing. Andre har ikke bøker i hjemmet. Familiens økonomi skal ha mindre betydning for elevene og deres utbytte av skolen. Det er viktig at man blir kjent med skolebibliotekene eller bibliotekene i kommunen. Et godt samarbeid mellom læreren og skolebiblioteket er gunstig for elevene. Også skolens samarbeid med folkebiblioteket er viktig. Joron Phil ser på folkebiblioteket som en lokal ressurs og ved å besøke folkebibliotekene regelmessig i undervisningstiden «[...]for «bokprat» med bibliotekaren og lån av bøker vil læreren introdusere elevene til en lesekultur som barna vil ha glede av både i egne interesser og i skolefaglig læring» (Pihl 2010: 259). Videre mener hun at folkebiblioteket vil være et ledd i sosial integrering for de som besøker folkebiblioteket regelmessig. Biblioteket er et lavterskeltilbud som er med på å utviske klasseskiller i samfunnet.

Man kan gjøre besøkene til skolebiblioteket eller folkebiblioteket til noe man kan se fram til. På barnetrinnet oppfordres man til å delta i lesekonkurranser om sommeren for ikke å glemme lesningen. Der er formidling og samarbeid mellom lærer, skole og bibliotekene viktig.

Kan skjønnlitteratur motivere til økt lesnig i skolen?

Norskfaget griper inn i flere fag. Norskfaget spiller en tverrfaglig rolle. Med gode leseferdigheter har man bedre forutsetninger for å ha større leseforståelse i andre fag. Det handler om begrepslære og det å kunne avkode en tekst for læring. Vi har sett eksempel på hvordan tekster i andre fag kan virke komplekse på grunn av språkbruk og bruk av skjønnlitteratur som i utgangspunktet ikke er kjent for alle elevene.

Der det er flere metoder for litteraturdidaktikk, valgte jeg å se nærmere på nærlesning med historisk-biografiske hensyn, tekstnær lesning og lesning i forhold til leseren selv. Den ene utelukker ikke den andre. I den historisk-biografiske teorien står forfatteren i fokus. Den kan være interessant å lese i lys av sjangeren biografi. Den tekstnære lesningen krever et godt forarbeid av læreren. Med lese-responsteorien har man leseren i fokus. Det er denne teorien som fremheves som mest brukt i norskfaget. Flere trekker fram denne teorien som den som har mest relevans for elevene. Teksten blir en del av elevens bevissthet. Elevene tar med seg sine erfaringer inn i tekstanalysen. Peer Harry Bjørkeng mener at lærerens rolle er viktig som forvalter av litteraturarven og ikke minst veileder i dialog med elevene.

Man kan ikke bruke lokal litteratur bare fordi det har en lokal forankring. Det må ha en litterær verdi også. Litteraturen bør også være relevant for leseren. Ved å se på det lokale kan man utvide den litterære horisonten. Kan lokal litteratur likevel være begrensende? Lokalhistorie og lokal litteratur kan være identitetskapende. Hvordan kan dette være identitetskapende for de som ikke har like stor tilknytning til stedet som portretteres? Man kan ha en intro om lokal litteratur, nasjonal litteratur og verdenslitteratur. Man kan gjøre elevene bevisst på hvordan se det fjerne i forhold til det nære. Eller se det ukjente i forhold til det kjente.

Jeg stiller spørsmålet om skjønnlitteraturen kan motivere elevene til økt lesing. Derfor innledet denne artikkelen med å streke opp grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Når denne grensen er noe vag, ble jeg fristet til å la biografien operere i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. På denne måten problematiserer man hvordan man arbeider med biografien som sjanger og felt. Dette kommer til uttrykk i det Nina Goga ytrer i kapitlet om biografier i Ungdomslitteratur – ei innføring (2014): «Sentrale problemstillinger i studiet av ulike biografier dreier seg om forholdet mellom biografien og den biograferte, mellom fakta og fiksjon, mellom enkeltepisoder og helhetlig framstilling og om måten biografien er strukturert på» (Goga 2014: 82).

Jeg la ikke vekt på å skille litteratur skrevet for voksne eller litteratur som er spesifikt rettet mot barn og unge. Som norsklærer bør man ha kunnskap om hva elevene leser og hva som rører seg innenfor barne- og ungdomslitteratur- og kultur. Ved et «bok til film»-prosjekt erfarte jeg at elevene valgte alt fra illustrerte barnebøker til innfløkte skjønnlitterære romaner for voksne. Hver enkelt fant sin favoritt i ulike sjangere og ulike vanskelighetsgrad. Som norsklærer er det smart å være oppdatert på klassisk og samtidig lokallitteratur.

Det er fordeler og ulemper ved bruk av skjønnlitteratur i lærebøker. Det er betimelig å stille spørsmålet om hvilken rolle skjønnlitteraturen spiller i læreboka og hvilket utbytte elevene har av læreboka. Slik Sylvi Penne uttrykker det, er det empirisk forskning fra norske og svenske studier som tilsier at elevene i større grad leser utdrag fra bøker. Samtidig mener hun at det blir økt fokus på å lære gjennom litteratur, og ikke om litteratur. Det ble ikke gjort plass til lærebokanalyse i denne artikkelen. Likevel var jeg innom et eksempel fra samfunnsfag der hvor man kanskje tar noe for gitt kjent kunnskap, ikke nødvendigvis er kjent for alle elevene. Elevene trenger flere knagger å henge sin forkunnskap på. Til senere lesning kan det å dannes og utdannes om lokal litteratur være en av de mange knaggene.

På et vis kan Gaute Heivoll sin Himmelarkivet sees på som en biografi over motstandsmannen Louis Hogganvik. Samtidig er det en roman med selvbiografiske trekk om seg selv som forfatter og menneske. Det er derfor det er spennende å se nærmere på denne boken i fagene norsk og samfunnsfag ved ungdomstrinnet. Et tverrfaglig undervisningsopplegg kan man også gjøre over andre lokale skjønnlitterære verker. Eksempelvis kan man dra til Svinør i ly av Mirjam Kristensen sin roman. I samfunnsfaget kan man se på det historiske aspektet og på det geografiske mangfoldet i området. Når det er sagt, er det mangt å lære av runeinnskriften i Oddernes kirke; blant annet språkhistorie, lokalhistorie, geografi, historie, samfunnsfag og religion. Det hele handler om å ha den rette formidlingsevnen til det som skal læres bort.

Den flerkulturelle skolen har med sitt mangfold blitt en språklig ressurs. De kulturelle ulikhetene blir noe man kan lære av. Prosjektet «Listiga räven» gjorde meg nysgjerrig på hvordan skjønnlitteraturen kan erstatte lærebøkene. I naturfag på barnetrinnet blander man inn barnerim og sangtekster. I samfunnsfagboka på ungdomstrinnet finner man lyrikk og andre skjønnlitterære utdrag. Det viser at det er hensiktsmessig å koble på elevene gjennom skjønnlitteratur så tidlig som mulig skal vi tro resultatene fra «Listiga räven». Elevers motivasjon i en teoritung skolehverdag er avhengig av at de kobles på lesing og skriving så tidlig som mulig. Deres danning og utdanning innen litteratur skal være uavhengig kulturell og klassemessig bakgrunn.

Kilder

Litteratur:

Alleklev, Birgitta & Lindvall, Lisbeth, 2000, Listiga räven. (Läsinlärning genom skönlitteratur. Ett läsprojekt i Kvarnbyskolan, Rinkeby i samarbete med Rinkeby bibliotek.) En bok för alla Ab.

Bjørkeng, Peer Harry, 2009, «Klassesamtalen om litteratur – lærerens rolle», Red. Jon Smidt, Norskdidaktikk – ei grunnbok, 3. utgave, Universitetetsforlaget, Oslo.

Bøe, Jan Bjarne, 2002, Bildene av fortiden – Historiedidaktikk og historiebevissthet, Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Fjørtoft, Henning, 2014, Norskdidaktikk, Fagbokforlaget, Bergen.

Goga, Nina, 2014, «Biografier», Red. Svein Slettan, Ungdomslitteratur – ei innføring, Cappelen Damm – Akademisk, Oslo.

Heivoll, Gaute, 2008, Himmelarkivet, Tiden Norsk Forlag, Oslo.

Kjeldstadli, Knut, 1992, Fortida er ikke hva den en gang var – en innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, Oslo.

Laugerud, Svein, Norunn Askeland og Bente Aamotsbakken, 2014, Lesing, lekser og læring – Tilpasset opplæring og inkludering i den flerkulturelle skolen, Universitetsforlaget, Oslo.

Lillevangstu, Marianne, Elise Seip Tønnessen og Hanne Dahli-Larssøn (red.), 2007, Inn i teksten – ut i livet – Nøkler til leseglede og litterær kompetanse, Fagbokforlaget, Bergen.

Løvland, Anne, 2014, «Fagbøker», Red. Svein Slettan, Ungdomslitteratur – ei innføring, Cappelen Damm – Akademisk, Oslo.

Lothe, Jacob, Christian Refsum og Ingunn Solberg, 1999, Litteraturvitenskapelig leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo.

Moe, Marthe, 2014, «Litteraturundervisning», Red. Svein Slettan, Ungdomslitteratur – ei innføring, Cappelen Damm – Akademisk, Oslo.

Penne, Sylvi, 2010, Litteratur og film i klasserommet – didaktikk for ungdomstrinnet og vidergående skole, Universitetsforlaget, Oslo.

Pihl, Joron, 2010, Etnisk mangfold i skolen – Det sakkyndige blikket, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo.

Skardhamar, Anne-Kari, 2001, Litteraturundervisning – teori og praksis, Universitetsforlaget, Oslo.

Skardhamar, Anne-Kari, 2005, Kunsten å lese skjønnlitteratur – om lesestimulering og lesekompetanse, Universitetsforlaget, Oslo.

Slettan, Svein (red.), 2014, Ungdomslitteratur – ei innføring, Cappelen Damm, Oslo.

Smidt, Jon (red.), 2009, Norskdidaktikk – ei grunnbok, 3. utgave, Universitetetsforlaget, Oslo.

Tønnesson, Johan L, 2008, Hva er sakprosa, Universitetsforlaget, Oslo.

Nettsider:

Udir.no, læreplan for norsk; http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Kompetansemaal/?arst=98844765&kmsn=-1974299133

Udir.no, læreplan for samfunnsfag; http://www.udir.no/kl06/SAF1-03/Kompetansemaal/?arst=98844765&kmsn=583858936

Litteratur og lesing: http://www.skolebibliotek.uia.no/

Foreningen les: http://bokslukerprisen.no/laererveiledning/ grunnskolen og lesing. Kompetansemål for 7. trinn.

UiO, http://www.uv.uio.no/ils/forskning/prosjekt-sider/pisa/

http://www.uv.uio.no/ils/forskning/prosjekt-sider/pisa/publikasjoner/publikasjoner/fortsatt-en-vei-a-ga.pdf

Leksikonartikkelen «sakprosa», (sist besøkt 12/06-2015); https://snl.no/sakprosa

Leksikonartikkelen «skjønnlitteratur», (sist besøkt 12/06-2015); https://snl.no/skj%C3%B8nnlitteratur

Å i heiane, så tøff du er!

Mot og tapperhet. Jeg har samlet et knippe bøker som omtaler det å våge seg ut på noe man strengt tatt ikke har helt kontroll på. En handler blant annet om en nebbete jubilant.

Soga om Fridtjov den frøkne
Gjendiktet fra gammelnorsk til nynorsk ved Jon Fosse

Skald, 2013

Fridtjof saga ble i 1858 gjendiktet av Ivar Aasen. Midt i blant det danske språket kunne man for første gang lese noe skjønnlitterært på landsmålet. Basert på den lengste håndskrevne versjonen fra 1300-tallet, har Jon Fosse gjendiktet sagaen til et mer moderne nynorsk. Fridtjov er den djerve høvdingssønnen. Når det gjelder kløkt og kraft, finnes det ingen som ham. Han går bokstavelig talt gjennom ild og vann for sin kjære Ingebjørg. Fosses tekst er lettlest og underholdende. Man får et fint innblikk i tro, håp og kjærlighet i den ellers barske vikingtiden. Midt i stormen kvad Fridjov en vise:

Ikkje skal menn
ottast dauden,
ver no muntre
mennene mine.
Det vil skje,
som draumar veit,
at endå eg kan med
Ingebjørg giftast.

Skald forlag har lagt ned stor flid i utgivelsen. Rune Døli er formgiver av boken. Den mottok sølv i "Årets vakreste bøker".

Donald Duck i vikingenes fotspor

Knut Paasche og Carl Barks
Egmont Serieforlaget, 2010

«Jeg er en våghals! Jeg liker spenning – sånn barsk moro som vikingene må ha hatt». Tankene tilhører Donald Duck. Han er vaktmann ved Andeby Museum. Han står og dagdrømmer om bravader om bord på en tro kopi av Osebergskipet. I fortellingen «Gullhjelmen», leter han og nevøene etter en gullhjelm som er gjemt av norske vikinger som kom til Amerika. Fortellingen om da de finner et vikingskip på Alaska ble i norsk oversettelse: «Donald Duck på Grønland». Begge historiene er klassiske historier av Carl Barks. Etter å ha lest norske moderne Donald Duck-historier, er jeg ikke i tvil om at de eldste historiene om ham er best.

Arkeologen Knut Paasche formidler godt det faglige stoffet omkring vikingene og skipene deres. Boken har blitt til i et samarbeid med Kulturhistorisk musuem. Her får vi unike bilder fra funnene de gjorde av skipene som står utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy, Oslo. Har du ennå ikke vært der, så har du noe å se fram til! 

Gods of Asgard

Erik Evensen
Jetpack Press og Evensen Creative, 2007

Tegneserieromanen Gods of Asgard av Erik Evensen er blant de bedre grafiske historiene som omhandler norrøn mytologi. Erik Evensen står for utformingen. Illustrasjonene er i svart/hvitt. Tekstene er engelske oversettelser av blant annet Den yngre Edda og Heimskringla. Her kommer du tett på Tor, Odin, Loke, Brage og Frøya. Boken er en fin introduksjon til norrøn mytologi. Den anbefales unge lesere som ønsker å lære seg historie på en alternativ måte.

Omslaget av Soga om Fridtjov den frøkne er hentet fra Tanum.no
Omslaget av Donald Duck i vikingenes fotspor er hentet fra Egmont/Univers.no
Omslaget av Gods of Asgard er hentet fra Godsofasgards.com

Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky

Atlas over fjerne øyer

Judith Schalansky

Oversatt fra tysk av Per Qvale

Forlaget Press, 2012

Atlas over fjerne øyer - Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til (2012) har en lang og kledelig tittel. Slik skal en tittel på en god reiseskildring være. Nå er nettopp dette ikke en reiseskildring. Boken handler om femti øyer som er oppdaget, erobret, navngitt og senere annektert. Men forfatteren har ikke besøkt øyene. Hun har heller ingen intensjon om å besøke dem. Innledningsvis skriver hun at hun har reist mer med pekefingeren i atlas enn det hun har gjort i virkeligheten. Hun har skrevet femti kortprosatekster om femti fjerne øyer. Boken omhandler fjerne og små øyer i det store verdenshavet.

Reisene til øyene har uredde våghalser gjort for oss. Norske vikinger dro i vesterled. De gjorde landkjenning, erobret og tok land. Ingen av de øyene vi erobret er i norsk eie i dag. Likevel har vi annektert eksotiske øyer. Gjennom skoleatlaset lærte jeg at Peter I Øy var norsk. Her får du historien rundt øya som ligger i det Antarktiske havet. Blant de andre øyene finner du den norske Bouvetøya. Bouvetøya ble annektert av Norge i 1930. Den er oppkalt etter franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier som oppdaget øya i 1739. Hva fjellet Mosbytoppen er oppkalt etter vites ikke. Boken forteller at det er flere som har vært på Månen enn de som har gjestet øya. Også Bjørnøya som ble annektert av Norge i 1920, er blant de eksotiske øyene. Jeg vil våge å tro at det er masse laks i Laksvatnet og røye i Røyevatnet.

«Robinson Crusoe» utenfor Chile og «Ensomheten» i nærheten av Novaja Semlja er litterære og poetiske navn på øyer. Boken er praktfull. Den norske utgaven har bevart det estetiske fra originalen. Per Qvale har gjort en god oversettelse. Ellers foreligger Kråker og Sjiraffens hals i norsk utgave.

Omslaget av Atlas over fjerne øyer er hentet fra Forlaget Press. 

Sprek spraking i språkøret?

Enten eller. Eller begge deler? Hvilken målform foretrekker du å skrive på? Nynorsk eller bokmål? Er du konsekvent i språkbruken eller lengter du etter å kunne blande inn dialekten din i målformene? Kanskje ønsker du samnorsken velkommen?

I år blir det markert at det er 200 år siden Norges Grunnlov ble skrevet. Språket har vært gjenstand for politiske debatter. Språkstridene har til tider herjet i landet. Det er relativt stille nå, men Noregs Mållag ønsket seg Norges Grunnlov i begge målformene. Flertallet på Stortinget ønsker det samme. Her følger en aldri så liten språk- og samtidshistorietime. 

Norsk?

Hva er norsk språk? Hvor kommer det fra? Hvor er det på vei? Se for deg et språktre. Stammen er indoeuropeisk. En av hovedgreinene er det germanske språket. Denne greina deler seg i tre: nordgermansk, vestgermansk og sørgermansk. Urnordisk med norsk, svensk, islandsk og dansk tilhører den nordgermanske greina. Denne greina har to nye greiner der Island og Norge tilhører vestnordisk. Dansk og Svensk tilhører den østnordiske greina. Der igjen har vi norrønt i en eldre og yngre utgave. Fellesbetegnelsen er gammelnorsk. Så rammet Svartedauden landet rundt 1350. Det resulterte i en mellomnorsk periode fram til det moderne språket som ble dannet i middelalderen. Reformasjonen i 1536 spilte en stor rolle for det norske språket. Handel med utlandet har preget det norske språket. Fremdeles har vi låneord som vi fikk fra lavtysk i Hansatiden. Så gikk det norske skriftspråket i dvale. Dialektene var norske, men skriftspråket ble dansk. Skriftspråket sov i fire hundre år. I 1814 fikk vi den eventyrlige sjansen til å bli fri fra dansk enevelde. Unionen med Sverige ble avløst i 1905. Disse hendelse har vært med på å forme den norske identiteten.

Spørsmålet om hva som er norsk, har gjennom språket blitt en språkstrid mellom nynorsk og bokmål. Den dag i dag blir det diskutert om vi skal holde på to ulike språk som ligner mer og mer på hverandre. Nynorsk har påvirket bokmålet. Samtidig har bokmålet påvirket nynorsken. Nynorsk og bokmål er mer like i dag enn de var for hundre år siden. La oss ta en titt på utviklingen av det norske språket.

Ivar Aasen og «norsk-norsk»

Ivar Aasen (1813-1896) samlet Norge til et dialektrike. Ivar Aasen var en kunnskapsrik bondesønn fra Sunnmøre. Ivar Aasen skrev på dansk. Hans litterære tekster er skrevet på nynorsk. Deriblant skuespillet Ervingen (1855), gjendiktningen av den islandske Fridjofs saga (1855) og diktsamlingen Symra (1863).

Aasen ønsket seg et nytt skriftsmål. Grunnlaget for det nye språket skulle være dialektene i Norge. Han mottok stipend og reisepenger til turene sine i perioden 1842-1847. Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger ble utgitt ved Halvdan Koht i 1917. P. A Munch likte godt Ivar Aasens arbeid. For Munch stod valget mellom å beholde det danske eller gå tilbake til det norrøne språket. Han ønsket at Aasen skulle legge seg nært opp til det norrøne språket. Aasen bruker da også det norrøne til å binde sammen dialektene. Det nye landsmålet skulle avløse det danske språket. Aasen-normalen ligger tett opp til det vi kaller gammelnorsk. Selv om skriftspråket var formelt dansk da Ivar Aasen ble født, så hadde dialektene overlevd det å være under dansk styre. Noen hadde klart seg bedre enn andre. Han ble bokstavelig talt forelsket i dialekten i Valle. Her hadde språket fått være i fred og isolasjon fra danske og svenske styresmakter. Her fant han eksempler på uttrykk som hadde overlevd i lang tid. Språket i Valle er den eldste dialekten vi har i landet. Håpet er at man kan bevare det for fremtiden. I løpet av de ti siste årene, har lokale ildsjeler har samlet 10 000 ord.

Etter Ivar Aasens store innsats ble nynorsken ble jevnstilt med det danske språket i 1885. Oppgaven ble nå å forme språket i rett retning. Hvordan skulle det «nye» språket se ut? Det ble satt ned et utvalg som skulle se på dette spørsmålet. Diskusjonen mellom Marius Hægstad på den ene siden og Arne Garborg og Rasmus Flo på den andre siden, førte fram til to typer nynorsk. Hægstad ville praktisere en modifisert utgave av Aasen-normalen. Garborg og Flo ville legge til grunn Midlandsnormalen. Midlandsnormalen ble utformet av språkekspertane Steinar Schøtt og Hans Ross. Den er bygd på Schøtts telemarkbaserte språkform. Den ble brukt til hans gjendiktning av Heimskringla. Hægstad-normalen ble valgt som hovedform, mens Midlandsnormalen ble sideformen.

Nynorske kulturformidlere 

 

Forfatteren Arne Garborg drev det nynorske ukebladet «Fedraheimen». Fortellingen Bondestudentar ble i begynnelsen skrevet som en føljetong i dette bladet. Senere ble den gitt ut som fortelling i 1883. Han reviderte teksten kraftig i den tredje utgaven. Her har han lagt seg så tett opptil midlandsmålet som overhodet mulig. Aasmund Olavsson Vinje var en urokråke i språkstriden. Han skrev på både i-mål og a-mål. Han skrev i både dur og i moll. Forfatteren og redaktøren av «Dølen» bar frem det norske språket som få andre.

Lærerne var en viktig del av den nynorske ekspanderingen. De brukte målet i skolen og gjennom kulturelt arbeid. Forlaget Det norske Samlaget ble stiftet i 1868. Her blir skjønnlitteratur utgitt på nynorsk. Sammen med det Det norske Teatret deler de ut Nynorsk litteraturpris. Den første som fikk den var Eldrid Lunden for sin diktsamling Gjenkjennelsen (1982).

Noregs Mållag ble stiftet i 1906. Siden 1968 har de delt ut Nynorsk barnelitteraturpris. Erna Osland fikk den i 2013 for Nasevis. Ellers kan jeg nevne en annen prisbelønnet forfatter. Ingelin Røssland har skrevet flere gode ungdomsbøker på nynorsk. Senest har hun gitt ut sin første roman for voksne; Kirsebærsnø (2013). Hun har også gjort en særdeles god oversettelse av den svenske generasjonsromanen Vi som aldrig sa hora (2007) av Ronnie Sandahl. Maria Parr er kjent for sine bøker Tonje Glimmerdal (2009) og Vaffelhjarte (2005).

Knut Hamre sitt hardingfelespill klinger nynorsk i mine ører. Svein Tore Bjella og Odd Nordstoga synger på dialekt og har båret fram nynorsken på en melodiøs måte. De hadde fortjent å få Målprisen som deles ut til institusjoner, artister, forfattere og andre som er gode formidlere av nynorsk. NRK Super fikk prisen i 2014. Alle har vært viktig for å fremme det nynorske språket. 
 

Knud Knudsen og «dansk-norsk»

Knud Knudsen (1812-1895) ble født på Holt ved Tvedestrand. Knud Knudsen ville fornorske det danske språket ved å se på dannet dagligtale. Han mente at forskjellene var markant små i de største byene. Han ville ikke konstruere en språkform eller favorisere en lokal uttale. Knudsen ville bygge opp det norske språket gradvis ord for ord, med å sammenligne det norske, danske og svenske. Språkene tilhørte den samme språkgreina og kunne leve godt side om side med hverandre, mente han.

Han var med på å avskaffe ph som tegn for f og avskaffelsen av c, ch og q som tegn for k. I et ledd i fornorskingen endret man skrivemåten fra Christiania til Kristiania i 1877. (P. A Munch sitt ønske om å omdøpe byen til Oslo, fra 1350, ble gjort først i 1925). Men det er en annen historie. Tilbake til Christiania. Der var Knud Knudsen først adjunkt, senere lektor ved Christiania Katedralskole. Knudsen gikk inn for overgang til latinske bokstaver. Aasen ville ha gotisk skrift.

Knudsen var språkkonsulent ved Det Norske Theater i Møllergata i Oslo. Her ble blant annet Ervingen av Ivar Aasen spilt på nynorsk. På de norske scenene var det for det meste danske skuespillere. Harde konsonanter var et av de norske særtrekkene han brukte for å fornorske teateret. Jeg tror ikke Ivar Aasen var lei seg av den grunn. De blaude konsonantene ble regnet som danske og skulle vekk. Dette skal ha påvirket Bjørnstjerne Bjørnsson og Henrik Ibsen og deres syn på scenespråket. Knudsen og Ibsen deltok ved et fellesskandinavisk møte i Stockholm i 1869. Knudsen dør i Kristiania.

Som vi har sett så regnes perioden 1814-1907 som en nasjonal renessanse i norsk språkhistorie. Ivar Aasen og Knud Knudsen var begge viktige aktører i denne spennende tiden. Kulturelle skikkelser som Henrik Wergeland, Asbjørnsen og Moe hadde stor betydning av fornorskingen av det danske skriftspråket. Etter det skriftspråkelige bruddet med det danske språket i 1907, skulle bokmålet igjennom flere endringer før vi sitter igjen med dagens bokmål. Riksmålsforbundet ble stiftet i 1907. Knud Knudsen blir kalt for riksmålets far. Det er noe misvisende. Selv skrev han i målformene Bogmaal og Bogsprog. Termen riksmål kom etter hans død.

Riksmålsforbundet deler hvert år en språklig litteraturpris. Den har blitt utdelt siden 1957. Unntaket er 2011. Da takket forfatteren Tomas Espedal nei til å motta prisen. Hans begrunnelse var at det ikke var i tråd med hans politiske verdier og at han mente seg å skrive en form for bergensk. Har du ikke lest noe av ham så har du gode leseopplevelser til gode. Les blant annet I mot naturen (2011) som Riksmålsforbundet satte pris på.

Løvdal og det norske språket

Språkhistorisk er Jørgen Løvdal (1848-1922) mest kjent for sin språkreform fra 1917. Hans politiske karriere begynte lenge før det. Våren 1905 ledet han forhandlingene i Stockholm. Han var Norges første utenriksminister i perioden 1905-07. Statsminister i perioden 1907-08. Løvdal satt som leder for Noregs Målag i perioden 1908-1912. I perioden 1915-1920 var han kirke- og undervisningsminister.

I 1917 tok språkstriden en ny vending. Skriftspråksreformen, signert Løvdal, åpnet for heftige diskusjoner innad i leirene for riksmål og landsmål. Setesdølen skal ha æren for en reform som førte de to språkene nærmere hverandre. Samnorsk ble det ikke noe av i denne omgang. Samnorsk er et annet spennende kapittel i norsk språkhistorie.

Draumen om samnorsken

Folkeminneforskeren Moltke Moe (1859-1913) og historikeren Ernst Sars (1835-1917) var begge tidlig ute for å samle språket til ett. Gjennom firebindsverket Udsigt over Norges Historie (1891) tegner Sars et bildet over språkets utvikling i lys av norsk historie. Middelalderens språk virket uproblematisk inntil aristokratiet ble svekket og Norge ble underlagt dansk styre. Det danske språket svekket det gammelnorske språket og den nasjonale kulturen. Han mente at sammensmelting av språkene ville være klokt for den kulturelle og den sosiale utviklingen av Norge.

Molkte Moe mente at innad i de to ulike leirene kunne man endre skriftnormalene i den retning at man en dag kunne forene språket til et. Molkte Moe er også kjent for sitt arbeid omkring det middelalderske diktverket Draumkvedet. De mest verdifulle versjonene av Draumkvedet har vi fra to sangerskere fra Vest-Telemark. Maren Ramskeid var fra Kvitseid og forlot landet i sin drøm om Amerika. Hennes versjon ble skrevet ned av presten og folkeminnesamleren Magnus B. Landstad omkring 1840. Hun skal ha lært det av sin far, som sin tur skal ha lært det av sin far. Det er en muntlig arv som har satt preg på norsk kultur. En annen versjon er fra Anne Lillegård. Den er skrevet ned av Jørgen Moe. Begge versjonene er fra Vest-Telemark. Målet i balladen er hverken nynorsk, bokmål eller dansk. Samnorsk i en tidlig utgave?

Samnorsk politikk

Språkstriden har ved flere tidspunkt vært et politisk tema. Politiske vedtekter har vært viktig for at vi har bevart det tospråklige samfunnet vi har. Samtidig var det en gang et politisk ønske om å gjøre nynorsk og bokmål til et samlet språk. Hva har så dette gjort med bokmålet og nynorsken som språk? Ordformer som man før bare fant i bokmål, ble med rettskrivingsendringene i 1938, tillatt i nynorsk og omvendt. Riksmålfolket så på a-endinger som vulgære og simple. Halvdan Koht var en av arkitektene bak samnorskreformen i 1938. 

Tanken var å overvinne målstriden med å føre begge skriftmålene sammen til et samnorsk skriftmål. Norsk folkemål skulle være grunnlag for det nye skriftspråket. Noen så på det norske språket som noe organisk. Noe som kunne utvikle seg. Ideen var å la språket utvikle seg med noen politiske føringer. Et av argumentene for samnorskideen var at den var mer økonomisk. Det var rett og slett ressurskrevende for et lite land å ha to likestilte språk. Språkstriden ble avbrutt av tysk okkupasjon.

Samfunnet hadde endret seg både før og etter andre verdenskrig. Norge som tradisjonelt hadde vært en landbruksnasjon, ble mer og mer industrialisert. Rene industrisamfunn blomstret bokstavelig talt opp i skyggen av store kraftsentrum. Det er blant annet stedene Rjukan og Odda eksempler på. Folk trakk inn til byene for å få seg arbeid. På Østlandet var talespråket mer nært opp til det vi i dag kaller for bokmål. Etterkrigstiden blir sett på som en blomstringstid for bokmålet. Kulturelt og sosialt ble nynorsken trengt bort i et hjørne.

Samnorsken møtte på 1950-tallet stor motvilje. Nærmere en halv million underskrifter i Foreldreaksjonen mot samnorsk taler sitt eget språk. Men drømmen om samnorsken lever fremdeles. Språkforskere har siden 1959 arbeidet med dette i Landslaget for språklig samling.

Samnorsk litteratur

Gjennom samnorskprisen ønsker de å fremheve forfattere som de mener gjør en god innsats for den gode saka. Mikkjel Fønhus var den første som mottok prisen. Blant prisvinnerne finner du Tove Nilsen, Per Petterson, Øyvind Berg og Hans Børli. 

En av prisvinnerne er Rolf Stenersen. Den fikk han i 1974. Rolf Stenersen (1899-1978) var en norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler. Han hadde en stor samling av Edvard Munch sin kunst. Han var venn av kunstneren som han portretterte i boken Edvard Munch. Nærbilde av et geni (1944). I 1931 debuterte han med novellesamlingen Godnatt da du. Den vakte oppsikt hos et konservativt kritikerkorps og det ble spådd skandale omkring den. På Oslo vestkant ble boken raskt fjernet fra bokhandlernes vinduer. Likevel solgte den i fire opplag. Den ble av Nasjonal Samling plassert på en liste over bøker som «skader den nasjonale og sosiale fremgangen». Rolf Stenersen skriver blant annet om kunst og seksuelle fantasier. Åpningsnovellen «Drift» setter standard for boken. Han har sosiale betraktninger, så vel som tanker om sin fødeby, Oslo. I boken finner du mye humør og poesi. Anbefales.

Hvor går det norske språket i dag?

Et språk skal speile talemålet. Samtidig skal språket ha en norm som gjør det til et fast punkt for flere brukere. Talemålet er stadig i endring. Det blir blant annet påvirket av andre språk. Slik er det også med skriftspråket. Nye låneord kommer inn. For det meste engelske og svenske. Noen blir fornorsket. Andre ord tenker man ikke over som utenlandske. De blir norske.

Grunnloven er som sagt 200 år i år. For første gang vil den komme i nynorsk språkdrakt. Nynorskteksten vil følge de nye rettningslinjene fra 2012. Bokmålteksten vil være i tråd med et forslag fra språkprofessoren Finn Erik Vinje. Stortinget har gjort et historisk og godt valg da de velger å ha Grunnloven i begge målformene.

Å beholde begge målformene vil være med på berike det norske språket. Ideen om samnorsk er spennende, men virker noe utopisk. Samnorsken likner veldig på den radikale varianten av bokmål med innslag av dialekter. Vær stolt av målforma di. Skriv på den måten som er mest naturlig for deg.

Anbefalt litteratur og lenker:

Øystein Vangsnes: Språkleg toleranse i Noreg (2013)

Arne Torp og Lars S. Vikør: Hovuddrag i norsk språkhistorie (2003)

Edvard Hoem: Mitt tapre språk (1996)

Martin Skjekkeland: Dialektlandet (2010)

Odd Einar Haugen: Grunnbok i norrønt språk (2001)

Erna Osland og Arild Midthun: Ivar Aasen. Ei historie om kjærleik (1996)

Sylfest Lomheim: Språkreisa – Norsk gjennom to tusen år (2007)

Nettsidene til:

Tunkatten.no - fin nettside for de som vil bli kjent med katten Lurivar og nynorsk
Nynorskbok.no - anbefalinger av nynorske ungdomsbøker
Riksmålsforbundet 
Noregs Mållag 
Aasen-tunet
Landslaget for språklig samling
Snl.no 
Valle Mållag (vallemal.no)

Omslaget til Symra er hentet fra Fagbokforlaget.